"Jeg er tåken" : Markens grøde og Hamsuns modernitetserfaring.

• Main Author: Fjeld, Nikolai Skarsem
• Other Authors: Jan Erik Ebbestad Hansen
• Format: Master Thesis
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: 2002
• Subjects: VDP::162; Finnes; Verdier; Nordland
• Online Access: http://hdl.handle.net/10852/25110; http://urn.nb.no/URN:NBN:no-4705

Sammendrag I denne oppgaven har jeg forsøkt å etterspore kildene til den dype ambivalens som kjennetegner Hamsuns forhold til sin egen tid slik den fremstår i Markens grøde. Utgangspunktet for denne avhandlingen har dermed å betrakte romanen som et uttrykk for en type modernitetserfaring. Jeg har argumentert for at et hovedelement i denne erfaring grunner i en spenning mellom Hamsuns virkelighetsorientering og hans verdensanskuelse. I Markens grøde nedfelles denne spenning ved at forfatteren avslører et uavklart forhold til det alternativet han fremstiller. Det normsystem som forfektes i idealet, bygger på premisser hentet fra en objektiv virkelighet, altså det sted idealet skal fremstå som et alternativ til. Det er ikke vanntette skott mellom verden og mot-verden, fordi det foregår en overføring av verdier mellom dem, og forholdet mellom natur, kultur og sivilisasjon er uavklart. I oppgavens to første kapitler har jeg tegnet opp et bilde av den bakgrunn og sammenheng boka ble skapt i. Både biografiske forhold, realhistorisk utvikling og idéhistoriske strømninger er av betydning i denne forbindelse. Helt sentralt er den raske og kraftige moderniseringsprosess Norge gjennomgikk fra midten av 1800-tallet, som Hamsun forholdt seg til både som forfatter, politiker og bonde. På denne måten hører disse aspektene sammen: Hamsuns offentlige tilværelse bar preg av at han spilte ulike, til dels motstridende, roller. I utgangspunktet var han en radikal provokatorisk polemiker, men fordi den realhistoriske, sosiale og kulturelle utviklingen i Norge forarget ham, grep han den sjansen han fikk til å agere ansvarsfull politiker. Irritasjonen over samfunnsutviklingen kombinert med de sivilisasjonskritiske, anti-rasjonalistiske og pessimistiske åndsstrømningene Hamsun kom i kontakt med, gjorde at han ikke var noen umiddelbar suksess i denne rollen som hoffdikter. Hans rollespill ble enda mer komplisert da han i 1913 fulgte sin egen oppfordring til folket og flyttet til Nordland for å bli bonde. Dette kontekstualiserende perspektivet, hvor jeg skisserer opp et epokebilde som også inkluderer det tidsrommet Hamsun skildrer i sin roman, har jeg fulgt opp med to kapitler hvor utgangspunktet i selve teksten har anvist bokas ambivalente og sprikende tankeinnhold. I oppgavens tredje kapittel undersøkte den historiske dimensjonen i Markens grøde. Min påstand er at handlingen er forankret i en konkret historisk tid, og reflekterer et bestemt nivå i samfunnsutviklingen, men på en slik måte at det dynamiske, utviklingen og bruddet, trer tydelig frem. Det tradisjonelle bondesamfunnet utfordres stadig av den nye tids innovasjoner, dens gjenstander, metoder, ideer og tankemønstre. Måten Hamsun forholder seg på til den realhistoriske utviklingen i sin skjønnlitteratur, er et uttrykk for at han problematiserer idealets mulighets- og eksistensbetingelser. Idealet tilpasses en virkelighet Hamsun i utgangspunktet ønsker å markere avstand til. Dette forholdet har jeg belyst blant annet ved hjelp av den tyske sosiologen Ferdinand Tönnies begrepspar Gemeinschaft og Gesellschaft. I fjerde kapittel utdypet jeg dette motivet, gjennom en analyse av Hamsuns menneskesyn. Jeg har argumentert mot forestillingen om at mennesket i Markens grøde forsvinner i naturens favn, at det reduseres til sine biologiske egenskaper. Min oppfatning er at mennesket snarere er spaltet mellom natur og kultur. Dette forholdet ble betraktet i lys av i to tyske tenkere begge representanter for den såkalte Lebensphilosophie nemlig Ludwig Klages og Oswald Spengler. I siste kapittel oppsummerte og presiserte jeg avhandlingens konklusjoner. Min oppfatning er at forfatteren er i konkret dialog med sin samtid, men på en mer kompleks og tvetydig måte enn anmeldere, nobelkomité og senere kritikere har ment. Boka er en dypere og mer fundamental kritikk av det moderne samfunn enn den pekefingeren den ofte blir behandlet som. Det ambivalente og til dels paradoksale i Hamsuns modernitetserfaring, slik den kommer til uttrykk i Markens grøde, kjennetegnes av en eiendommelig blanding av et samfunnskritisk budskap i realistisk innpakning og en modernistisk tematikk som slår stadig sterkere igjennom. Bokas utopiske aspekter undermineres både av dens realisme og dens modernisme. Utgangspunktet for denne oppgaven har vært å se på Markens grøde som et uttrykk for Hamsuns modernitetserfaring. Ved utgivelsen ble denne forstått på et entydig vis: I motsetning til forfatterens tidligere verker opplevde man romanen som positiv, oppbyggelig og fortrøstningsfull. Hamsun hadde endelig formulert et alternativ hvis budskap stod i kontrast både til det desperate og triste og til det negative og sinte. Boka innfridde den forventningen om noe stabilt som preget en kaotisk tid. Ved romanens slutt fremstår Isak ikke som noe annet enn en noe eldre utgave av seg selv, ni hundrede år gammel og igjen dagens mann . Så klare ord fra forfatterens side bør tas alvorlig, og ble også det. Det har også jeg gjort. Det realistiske, idealistiske og oppmuntrende er utvilsomt vesentlige aspekter ved Markens grøde. I belønning fikk han en Nobelpris. I denne oppgaven har imidlertid ønsket vært å rette oppmerksomheten mot bokas mindre oppbyggende, men vel så sentrale aspekter, nemlig det pessimistiske og resignerte. Disse forsøker Hamsun å overskride, ved å tilpasse handlingen modernitetens betingelser. Resultatet er at budskapet fremstår som ambivalent: Forfatterens virkelighetsorientering og verdensanskuelse er ikke kompatible dimensjoner. Det ideal som fremsettes, er uavklart fordi dets premisser har rot i en realitet hvis norm forfatteren i utgangspunktet ønsker å ta avstand fra. Menneskets forhold til naturen er tvetydig fordi det både har naturen i seg, og en evne til å overskride, påvirke og utnytte den. Denne kulturens kime i naturen vurderes imidlertid ikke negativt i seg selv. Teknologien som tradisjonelt oppfattes som et utvetydig kulturuttrykk, har en sentral plass i Markens grøde: Som uttrykk for menneskets instinkt og livskamp knytter den natur og kultur sammen. I dette forholdet finnes det imidlertid også et sivilisasjonens frø, og der kulturen settes i forbindelse med noe organisert, som en del av storsamfunnet og det sosiale liv, står den i kontrast til verkets norm. Likefullt blir det kulturelle også i denne forstand eksistensbetingelser for det ideale samfunn. Natur-, kultur- og sivilisasjonssfæren kan derfor sies å stå i et interaksjonsforhold, og romanens norm kan ikke glatt underordnes en enkel disposisjon hvor alt er svart eller hvitt. Tankeinnholdet i boka trekker tvert imot i flere retninger.