En norsk moralist : Trygve Gulbranssens slektstrilogi i et nasjonsbyggingsperspektiv
En norsk moralist Trygve Gulbranssens slektstrilogi i et nasjonsbyggingsperspektiv Siktemålet for arbeidet har, for det første, vært å plassere TGs forfatterskap i en nasjonal kontekst, dernest å underbygge påstanden om en verdimessig sammenheng mellom hans omfattende og godt dokumenterte idrettseng...
| Main Author: | |
|---|---|
| Other Authors: | |
| Format: | Master Thesis |
| Language: | Norwegian Bokmål |
| Published: |
2005
|
| Subjects: | |
| Online Access: | http://hdl.handle.net/10852/25059 http://urn.nb.no/URN:NBN:no-11902 |
| Summary: | En norsk moralist Trygve Gulbranssens slektstrilogi i et nasjonsbyggingsperspektiv Siktemålet for arbeidet har, for det første, vært å plassere TGs forfatterskap i en nasjonal kontekst, dernest å underbygge påstanden om en verdimessig sammenheng mellom hans omfattende og godt dokumenterte idrettsengasjement, og romanene. Det som i utgangspunktet var tenkt som en spesialstudie, har utviklet seg mer og mer i retning av en monografi. Det skyldes at det ikke foreligger noen annen samlet vurdering av TGs liv og verk. I den svært sparsomme sekundærlitteraturen er det hovedsakelig TGs spesielle skjebne som tematiseres. Denne avhandlingens hoveddel er det første forsøket som er gjort noen sinne på en fortolkning av bøkene. Første kapittel reflekterer stadiene i et innledende søk etter TG. I tillegg til en gjennomgang av forskningshistorien, av det andre har gjort, anslås her de tematiske hovedsporene i min egen tilnærming til fenomenet TG i norsk offentlighet. Det dreier seg om et bestemt forhold mellom romantikk (sivilisasjonskritikk) og opplysning (nasjonsbygging). Det er bøkenes omfattende og uoversiktlige virkningshistorie som gjør dem til aktuell idéhistorie. Det er ikke hva de forteller om forfatteren, men hva de eventuelt kan fortelle om leserne som gjør dem til et selvsagt studieobjekt for alle med interesse for utviklingslinjer i norsk kulturhistorie. Det er mye litteratursosiologi i det idéhistoriske perspektivet i avhandlingen. TG oppga selv Nordahl Rolfsen som den vesentligste kilden for sitt eget forfatterskap. Avhandlingens tittel inneholder en teori: Fridtjof Nansens ånd, det store mennesket, det lysende forbildet og idealet som formidlet av Nordahl Rolfsen, godt hjulpet av Nansen selv mottatt, internalisert og bragt videre av TG en generasjon senere, kan være et brukbart uttrykk for en norsk, moralsk felles plattform. Det er hva mange nordmenn har vært enige om som er tema for avhandlingen. Det er folkets røst vi forfølger, fra Fridtjof Nansen via Nordahl Rolfsen gjennom TGs idrettstekst og endelig til romanene. Kapittel to viser hvordan Nansen, Rolfsen og TG står i forhold til hverandre i den litterært dokumenterte, norske offentligheten. For å forstå forholdet mellom Nansen og TG, er det nødvendig å skjele til den norske idrettens historie som fra første stund ikke bare har vært preget av delvis motstridende og konkurrerende idealer, men også av et stadig større sprik, mellom de opprinnelige idéene og praksis. Avhandlingens tredje kapittel behandler TGs ståsted i forhold til utviklingstrekk i idretten. En hovedtese i arbeidet er at de tanker og idéer som kommer til uttrykk i den lille teksten Idrættens ansvar (1923), er de som artikulerer det nasjonsbyggende ethoset, det verdimessige grunnlaget som ligger til grunn og virker bestemmende for alt TG skriver og kanskje særlig det han ikke skriver. Kapitlene fire, fem og seks utgjør tilsammen avhandlingens hoveddel. Kapittel fire samler noen av trådene fra første del, og trekker dem inn i den aktuelle situasjonen for TGs skjønnlitterære debut høsten 1933, som også var en mediehistorisk brytningstid. Trilogien presenteres samlet, som en gjenfortelling. Det skyldes hovedsakelig overbevisningen om at en løsrevet analyse av ideologien i forhold til TGs bøker, ville være lite fruktbar. Det er tausheten omkring det ideologiske som tydeligst formidler bøkenes verdigrunnlag. Det er den bredt anlagte og billedsterke fortellingen som gjør bøkene til det de er en form for populistisk modernitetskritikk. I motsetning til TG har jeg organisert stoffet i to, og ikke i tre deler. Tematiske mellomtitler tilfører teksten en analytisk orden som i utgangspunktet ikke finnes der. Noe er gått tapt og må restaureres. Det er denne dynamikken i TGs måte å tenke på jeg særlig har vært ute etter å trekke frem. TGs på mange måter enestående forfatterskap han skrev bare denne ene fortellingen er ikke et drypp eller en dråpe, men del av en bølge, et skritt i en sammenhengende, paradoksal bevegelse. |
|---|