Caltex-saken og norsk oljepolitikk på Svalbard 1960-1973
Norsk oljepolitikk på Svalbard startet i 1961 da det amerikanske oljeselskapet Caltex sikret seg utmål på øygruppen. Da utmålene ble gitt så Industridepartementet bort fra et lovbestemt krav om innlevering av funnprøver. Geologiske indikasjoner på at olje kunne være tilstede ble ansett som tilstrekk...
| Main Author: | |
|---|---|
| Other Authors: | |
| Format: | Master Thesis |
| Language: | Norwegian Bokmål |
| Published: |
2008
|
| Subjects: | |
| Online Access: | http://hdl.handle.net/10852/23703 http://urn.nb.no/URN:NBN:no-19674 |
| Summary: | Norsk oljepolitikk på Svalbard startet i 1961 da det amerikanske oljeselskapet Caltex sikret seg utmål på øygruppen. Da utmålene ble gitt så Industridepartementet bort fra et lovbestemt krav om innlevering av funnprøver. Geologiske indikasjoner på at olje kunne være tilstede ble ansett som tilstrekkelig. Det ble ikke foretatt noen bedømning av hvilke utenrikspolitiske konsekvenser disse beslutningene kunne få, ikke minst for forholdet til Sovjetunionen. Behandlingen av Caltex skapte imidlertid presedens. Svalbardtraktatens likebehandlingsprinsipp ga et betydelig spillerom for andre selskaper, og innen kort tid var både Norsk Polar Navigasjon og Arktikugol engasjert i oljeleting på Svalbard. For Utenriksdepartementet ble det etter hvert klart at staten måtte engasjere seg mer aktivt hvis det skulle være mulig å kontrollere utviklingen. I utgangspunktet ble denne holdningen motarbeidet av Industridepartementet, men i løpet av våren 1963 ble en omfattende snuoperasjon gjennomført. Norske myndigheter greide imidlertid ikke å forhindre at russerne fikk oljeutmål, men mer markant enn tidligere forsøkte embetsverket å gjennomtenke og koordinere sine posisjoner. Det ble norsk svalbardpolitikk at staten måtte utnytte seg av den reguleringsrett som traktaten skapte. Det resulterte i en rekke praktiske tiltak for å regulere forskjellige aktivitetsområder på øygruppen. Det gjaldt særlig miljøvern. I løpet av 1960-årene ble det klart at Svalbards miljø var sårbart overfor oljeforurensning. Ved inngangen av 1970-tallet ble det derfor opprettet miljøforskrifter og verneområder. Via inspeksjoner og andre kontrollordninger ble norske myndigheter mer engasjert i driften til selskapene på øygruppen. Ved å begynne med slike tilsynelatende altruistiske tiltak håpet myndighetene å utdype norsk kontroll over Svalbard, uten å fremprovosere sovjetiske reaksjoner. Det lyktes delvis. Fra sovjetisk side ble det reist innvendinger mot den norske miljøvernlinjen, ut fra en tese om at norske myndigheter ikke kunne innføre nytt regelverk uten forhåndskonsultasjoner. I praksis kom imidlertid Arktikugol til å tilpasse seg det nye regelverket. |
|---|