Vitnekonfrontasjon: Valg av identifikasjonsmetode og vitners pålitelighet

Internasjonale undersøkelser viser at feilaktig vitneidentifikasjon er den hyppigste årsaken til at uskyldige mennesker dømmes for forbrytelser de ikke har begått. Samtidig viser en rekke studier at vitneidentifikasjoner står sterkt som bevis i straffesaker. Det er derfor av avgjørende betydning for...

Full description

Bibliographic Details
Main Author: Rachlew, Hjørdis Cecilie
Other Authors: Svein Magnussen
Format: Master Thesis
Language:Norwegian Bokmål
Published: 2007
Subjects:
Online Access:http://hdl.handle.net/10852/18283
http://urn.nb.no/URN:NBN:no-15176
Description
Summary:Internasjonale undersøkelser viser at feilaktig vitneidentifikasjon er den hyppigste årsaken til at uskyldige mennesker dømmes for forbrytelser de ikke har begått. Samtidig viser en rekke studier at vitneidentifikasjoner står sterkt som bevis i straffesaker. Det er derfor av avgjørende betydning for rettssikkerheten at måten vitnekonfrontasjonene gjennomføres på er så pålitelige som overhode mulig. Den foreliggende undersøkelsen er et samarbeidsprosjekt mellom undertegnede og doktorgradsstipendiat Asbjørn Rachlew ved det Juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Hovedformålet med dette kvasinaturalistiske eksperimentet var å undersøke hvorvidt bruk av ulike konfrontasjonstyper (person, foto, eller video) og ulike presentasjonsmåter (simultan versus sekvensiell presentasjon) påvirker vitners pålitelighet ved vitnekonfrontasjoner. I vårt eksperiment ble 120 ansatte ved Oslo politidistrikt/Grønland Politistasjon eksponert for to unge menn, en med etnisk pakistansk, og en med etnisk norsk opprinnelse, som de senere skulle forsøke å identifisere ved bruk av enten person, foto, eller videokonfrontasjon. Person og fotokonfrontasjonene ble presentert på to ulike måter, enten simultant eller sekvensielt, mens videokonfrontasjonen kun foregikk sekvensielt. Tretti vitner ble testet umiddelbart etter hendelsen, mens majoriteten av vitnene (90) ble testet cirka to måneder senere. I tråd med generell hukommelsesforskning fant vi en signifikant forskjell i vitneprestasjoner mellom vitnene som ble testet umiddelbart etter den iscenesatte hendelsen, og vitnene som ble testet to måneder senere. Vår studie avdekket ingen signifikante hovedeffekter, verken med hensyn til valg av konfrontasjonstype eller presentasjonsmåte. Fotokonfrontasjon viste seg imidlertid å være mer sårbar sammenliknet med de to andre konfrontasjonstypene. Sårbar fordi det var prestasjonene til de vitnene som ble testet med fotokonfrontasjon som utgjorde den signifikante forskjellen med hensyn til testtidspunkt. Dessuten presterte vitnene som ble utsatt for ...