Samhold i grenseland : en lokalsamfunnsstudie fra Øst-Finnmark
Oppgaven handler om bygda Bugøynes i Øst-Finnmark. Tema for studien er samhold. Et spesielt samhold, ifølge bygdas folk og andre i kommunen. Meget av det fellesskap som kjennetegnet stedet, ble rasert da kjernebedriften, fiskebruket, gikk konkurs i 1986 og ble etterfulgt av fiskeri-krisen. En av kon...
| Main Author: | |
|---|---|
| Format: | Master Thesis |
| Language: | Norwegian Bokmål |
| Published: |
2001
|
| Subjects: | |
| Online Access: | http://hdl.handle.net/10852/16412 http://urn.nb.no/URN:NBN:no-34633 |
| Summary: | Oppgaven handler om bygda Bugøynes i Øst-Finnmark. Tema for studien er samhold. Et spesielt samhold, ifølge bygdas folk og andre i kommunen. Meget av det fellesskap som kjennetegnet stedet, ble rasert da kjernebedriften, fiskebruket, gikk konkurs i 1986 og ble etterfulgt av fiskeri-krisen. En av konsekvensene var stor utflytting. Nå først begynner folk å øyne et håp om en bedre fremtid. I håpet ligger et inderlig ønske om at utflyttede skal komme hjæm. Analysen har relasjonelle grenser som fokus. Den sentrale grensemarkering i bygda bygger på slektskap. Med få unntak er alle i slekt/familie på en eller flere måter, nært eller fjernt. De grunn-leggende dikotomier er slekt versus ikke-slekt og innfødt versus innflyttet. Disse emiske skiller danner grunnlag for en tredelt bygde-modell fremkommet gjennom operasjonalisering av tre "definisjoner" av lokalsamfunn. Modellen utgjør en referanseramme for både slektsbaserte og andre grensemarkeringer i analysen. I bygda er mange grenser "usynlige". Dermed skjules også det dikotomiske forhold av likhet/ ulikhet som danner grenser. Dette muliggjør utforskning og unnvikelse på et underliggende nivå. Ulikhet oppheves samtidig som den opprettholdes. Ulikhet markerer autonomi men denne må balanseres mot en uttalt likhetsideologi. På et dypere plan løses motsigelsen ved et "som om" lik i motsetning til "samme som" lik. Det vil si at likeverd mellom mennesker er et spørsmål om gjensidig aksept og respekt for anderledeshet og uavhengig av makenhet. Erfaring av egen annerledeshet og sosial stigmatisering av denne sitter dypt hos de tospråklige av den innfødte befolkning som er etterkommere av finske innvandrere på 1800-tallet. Stigma oppleves knyttet til språk og det harde, politiske fornorskningspresset. Ved å bruke "hjertespråket", bugøynesfinsk, opprettholdes også opplevelsen av at en selv og bygda er finsk selv om begge er norsk. Språk fremstår som etnisk identitet i bygda. De unge (under ca 30-40 år) som ikke snakker finsk, kaller seg norsk. Her er ingen tradisjon for eller ønske om å benevne seg kven. |
|---|