En grenselinje til besvær? : hvorfor 33 års forhandlinger om en delelinje i Barentshavet ikke er avsluttet
Norge og Russland strides om hvor grenselinjen skal trekkes mellom deres økono-miske soner og kontinentalsokler i Barentshavet. Formelle forhandlinger om en delelinje ble innledet i 1974. Norge argumenterer for at midtlinjen skal angi grensen, mens Russland forfekter sektorlinjen som deling. Mellom...
| Main Author: | |
|---|---|
| Other Authors: | |
| Format: | Master Thesis |
| Language: | Norwegian Bokmål |
| Published: |
2007
|
| Subjects: | |
| Online Access: | http://hdl.handle.net/10852/14646 http://urn.nb.no/URN:NBN:no-16769 |
| Summary: | Norge og Russland strides om hvor grenselinjen skal trekkes mellom deres økono-miske soner og kontinentalsokler i Barentshavet. Formelle forhandlinger om en delelinje ble innledet i 1974. Norge argumenterer for at midtlinjen skal angi grensen, mens Russland forfekter sektorlinjen som deling. Mellom de to linjene oppstår et omstridt område på omkring 155 000 km2. Landene fortolker internasjonal havrett ulikt, og det har ikke lykkes dem i å bli enige om en endelig grense etter mer enn 30 år med forhandlinger. I litteratur om emnet pekes det på særlig fire forklaringer på hvorfor partene ikke er kommet til enighet. Muligens veier sikkerhetspolitiske og økonomiske hensyn i Barentshavet så tungt at partene kvier seg for å inngå kompromisser om en delelinje. Kanskje kan partene også være engstelige for presedens med tanke på det rettslige standpunktet. Videre har Sovjetunionen/Russland trukket inn ønsker om en fellesstyreløsning (kondominium) for det omstridte området, mens et fjerde element kan være at et kjølig forhandlingsklima hindrer tilnærming mellom partene. Oppgaven belyser disse fire tradisjonelle forklaringene og deres relative betydning og forklaringskraft. Studien søker å bidra til forståelsen av situasjonen med det argument at bilaterale ordninger relatert til Barentshavet og det omstridte området regulerer forholdene på en så tilfredsstillende måte at ingen av partene har hastverk eller umiddelbare behov for en endelig grenselinje. Ved hjelp av institusjonalistisk regimeteori ser jeg på om eksisterende avtaler kan sies å danne et midlertidig regime for omstridt område som ivaretar flere av partenes primærinteresser relativt tilfredsstillende. Det vises deretter til det midlertidige regimets effektivitet. Dette for å se hvorvidt det kan sies at partene faktisk er rimelig tilfredse, og om dette kan antas å ha bidratt til å bremse nødvendigheten av at Norge og Sovjetunionen/Russland må komme til endelig enighet i delelinjekonflikten. |
|---|