Approaches to military stability in the northern waters
"APPROACHES TO MILITARY STABILITY IN THE NORTHERN WATERS" Oppgaven viser gjennom tre ulike tilnærminger hvordan en kan gå fram for å bedre den militære stabiliteten i de nordlige farvann. Den dekker et geografisk område avgrenset i vest av GIUK-passasjen, en tenkt linje i havområdene mello...
| Main Author: | |
|---|---|
| Format: | Master Thesis |
| Language: | English |
| Published: |
1991
|
| Subjects: | |
| Online Access: | http://hdl.handle.net/10852/14622 http://urn.nb.no/URN:NBN:no-35442 |
| Summary: | "APPROACHES TO MILITARY STABILITY IN THE NORTHERN WATERS" Oppgaven viser gjennom tre ulike tilnærminger hvordan en kan gå fram for å bedre den militære stabiliteten i de nordlige farvann. Den dekker et geografisk område avgrenset i vest av GIUK-passasjen, en tenkt linje i havområdene mellom Grønland, Island og Storbritannia, og omfatter ellers Norskehavet, Nordishavet, Barentshavet og Kvitsjøen. Aktørene er de to supermaktene USA og Sovjet Unionen. Med utgangspunkt i de erfaringene man til nå har gjort med rustningskontroll, viser oppgaven hva som har vært mulig å få til gjennom slike forhandlinger, hva som ikke har vært mulig, og hvilke problemer som har oppstått oftere enn andre. Hensikten er å finne tilnærminger som, ut fra historiske erfaringer, har en mulighet til å bli politisk akseptert både i Moskva og i Washington. Gjennomgangen av rustningskontrollforhandlingene stanser ved undertegnelsen av START-avtalen i 1991- som også er oppgavens tidsgrense. Begrepet "stabilitet" står sentralt. Hovedtesen er at rustningskontroll skal føre til militær stabilitet, som igjen er en betingelse for fred. Oppgaven trekker et skille mellom "balanse" og "stabilitet". Mange hevder nemlig at "balanse" fremmer stabilitet. Oppgaven avviser at "balanse" er et egnet begrep å arbeide ut fra, blant annet fordi "balanse" er vanskelig å måle når alle "militære" kapasiteter er regnet med (topografi, økonomisk fundament, motstandsvilje etc. i tillegg til rene våpen), og fordi balanse ikke nødvendigvis medfører stabilitet. Oppgaven legger større vekt på å vise hvordan en kan gå frem ved å redusere eller fjerne helt de militære kapasiteter som er best egnet for offensive aksjoner, noe som reduserer krisestabiliteten i en spent situasjon. Ved å endre disse faktorene kan en bedre stabiliteten, og dette blir det sentrale begrepet. Gjennom rustningskontroll-teorien oppnår begrepet støtte, fordi også denne teorien er opptatt av å fjern einsentiver til krig, snarere enn først å gripe til våpenreduksjoner. De tre tilnærmingene som er valgt, er reduksjon i antall atomvåpendrevne angrepsubåter, en avtale som fjerner alle langtrekkende sjøbaserte kryssermissiler med kjernevåpenladninger, og et arbeide som tar sikte på å etablere et regime av sikkerhets- og tillitsskapende tiltak til sjøs. De to første tilnærmingene opererer på det strukturelle plan, hvor hensikten er å påvirke våpnenes sammensetning og/eller egenskaper. Det siste går under begrepet tillitsskapende tiltak. Et tredje område av operasjonalisert stabilitet, er operasjonelle begrensninger. Disse har imidlertid vist å ha liten militær verdi i de rustningskontrollforhandlinger som har vært ført til nå, og de avtaler som har vært sluttet, og de er dermed utelatt fra oppgaven. Oppgaven viser også at det kan være synergieffekter å hente dersom det etableres både et forbud mot sjøbaserte kryssermissiler med kjernevåpenladninger og en reduksjon av antall atomdrevne angrepsubåter. |
|---|