Norsk sikkerhetspolitikk - et mangfold? : en analyse av den norske sikkerhetstenkningen etter den kalde krigen
I denne oppgaven studeres den norske sikkerhetspolitikken etter den kalde krigen. Ved hjelp av diskursanalyse undersøkes de ulike posisjonene som setter det sikkerhetspolitiske aspektet på dagsorden. Den komplekse og sammensatte situasjonen som har oppstått internasjonalt gir Norge et annet sett sik...
| Main Author: | |
|---|---|
| Other Authors: | |
| Format: | Master Thesis |
| Language: | Norwegian Bokmål |
| Published: |
2007
|
| Subjects: | |
| Online Access: | http://hdl.handle.net/10852/14507 http://urn.nb.no/URN:NBN:no-16778 |
| Summary: | I denne oppgaven studeres den norske sikkerhetspolitikken etter den kalde krigen. Ved hjelp av diskursanalyse undersøkes de ulike posisjonene som setter det sikkerhetspolitiske aspektet på dagsorden. Den komplekse og sammensatte situasjonen som har oppstått internasjonalt gir Norge et annet sett sikkerhetsutfordringer i dag, og syntes mer mangfoldig en det man forholdt seg til under den kalde krigen. Jeg skal se på hvilke aktører innen norsk sikkerhetstenkning som vektlegger ulike perspektiver i debatten. Finnes det aktører som fokuserer på ”det gamle” bildet som eksisterte under den kalde krigen? Hvem står for hva? Med ulike sikkerhetsfokuseringer internasjonalt skapes det en asymmetri som gjenspeiler seg internt i Norge, og påvirker hvilke sikkerhetsstrategier Norge skal forholde seg til. Som teoretisk rammeverk anvendes mye av litteraturen fra den såkalte Københavnerskolen, samlet i ulike rapporter av Anders Kjølberg fra FFI. Her defineres de sentrale begrepene teoretisk, samt setter rammer for hva slags strategier et land som Norge kan tenkes å ha. Analysens del kartlegger de ulike diskurser som eksisterer innenfor den sikkerhetspolitiske rammen fra 1990 og frem til i dag, hva som er de dominerende diskurser, og hvilke som dukker opp, både som en del av idealpolitikken (det som er politisk korrekt) og som blir realpolitikk (den politikken som faktisk iverksettes). I de siste fire årene er enigheten om viktige avgjørelser i norsk utenrikspolitikk opprettholdt. Men det er gitt et inntrykk av passivitet i møtet med nye utfordringer: Fravær fra diskusjonen om globalisering og fornyelse av FN og det multilaterale samarbeidet, sendrektighet i utviklingen av samarbeidet i og omkring Barentshavet, lite fornyelse i forholdet til USA og Russland og liten invitasjon til å trekke nye grupper med. Dette tyder på at Norge vil kunne fortsatt oppfattes som passiv i forhold til endringene i den internasjonale verden Norge befinner seg i. |
|---|