Fiskeriforvaltningen i Barentshavet: et spill på to nivåer : en analyse av vedtakene i den blandete norsk-sovjetisk/russiske fiskerikommisjonen 1976-2006
Denne hovedoppgaven tar for seg fiskerisamarbeidet mellom Norge og Sovjetunionen senere Russland i Barentshavet i perioden 1976 til 2006 når det gjelder forvaltningen av norsk-arktisk torsk. Oppgavens problemstilling er om vedtakene i den blandete norsk-sovjetisk/russiske fiskerikommisjonen gjenspei...
| Main Author: | |
|---|---|
| Other Authors: | |
| Format: | Master Thesis |
| Language: | Norwegian Bokmål |
| Published: |
2007
|
| Subjects: | |
| Online Access: | http://hdl.handle.net/10852/14496 http://urn.nb.no/URN:NBN:no-16688 |
| Summary: | Denne hovedoppgaven tar for seg fiskerisamarbeidet mellom Norge og Sovjetunionen senere Russland i Barentshavet i perioden 1976 til 2006 når det gjelder forvaltningen av norsk-arktisk torsk. Oppgavens problemstilling er om vedtakene i den blandete norsk-sovjetisk/russiske fiskerikommisjonen gjenspeiler at det har vært endringer i hvilke statlige eller ikke-statlige aktører som på norsk eller sovjetisk/russisk side har hatt innflytelse og gjennomslag i beslutningsprosessen i perioden 1976-2006 når det gjelder forvaltningen av norsk-arktisk torsk. Oppgavens teoretiske rammeverk er Robert D. Putnams teori om internasjonalt samarbeid som et spill på to nivåer det nasjonale og det internasjonale. Putnam trekker frem tre faktorer som er avgjørende for rammene for hva en stat kan godta på internasjonalt nivå og disse faktorene er identiske med oppgavens uavhengige variabler: 1) Preferanser, maktfordeling og koalisjoner på nasjonalt nivå, 2) politiske institusjoner på nasjonalt nivå og 3) forhandlingsstrategier på internasjonalt nivå. I analysen av vedtakene i den blandete norsk-sovjetiske/russiske fiskerikommisjonen fant jeg at Norge i perioden 1976 til 1988 presset totalkvotene for norsk-arktisk torsk oppover ofte langt over havforskernes anbefalinger - for å dempe det nasjonale fordelingsproblemet mellom kyst- og trålerflåten. I perioden sikret Norge seg også retten til å fortsette fisket med konvensjonelle redskap etter at Norges andel av totalkvoten var fisket opp. Dette betydde at det i realiteten var fritt fiske for kystflåten frem til 1988. Norske myndigheter slapp å foreta vanskelige avveininger mellom de to ulike fartøykategoriene i tildelingen av torskekvotene, og kystfiskerne ble skjermet. Deres preferanser kan derfor sies å ha fått gjennomslag i beslutningsprosessen i forhold til hva Norge kunne godta i de internasjonale forhandlingene. Sovjet protesterte i årevis på at kystfiskerne kunne fiske fritt, men Norge var ikke villig til å regulere dette fisket innenfor sin del av totalkvoten før ressurskrisen var ... |
|---|