En sammenligning av regional autonomi på Færøyene og Åland i lys av europeisk integrasjon : sammenligning av regional autonomi på Færøyene og Åland i lys av europeisk integrasjon

• Main Author: Kolderup, Vibeke
• Format: Master Thesis
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: 1999
• Subjects: VDP::240; Færøyene
• Online Access: http://hdl.handle.net/10852/14485; http://urn.nb.no/URN:NBN:no-38242

En sammenligning av regional autonomi på Færøyene og Åland i lys av europeisk integrasjon Tema for oppgaven er autonomiutvikling på Færøyene og Åland. Reformene i EU de siste ti årene har blant annet bidratt til at regionenes stilling for første gang ble institusjonalisert. Som en følge av dette betrakter regioner i økende grad EU som et middel til å styrke sin posisjon i forhold til nasjonalstaten. Empirisk forskning viser at det særlig er såkalte identitetsregioner, som regel sør-europeiske, som ser EU som en kanal for å utøve politikk uavhengig av nasjonalstaten. Regionaliseringen kommer i slike tilfeller "nedenfra", som et ledd i å oppnå større frihet i forhold til nasjonalstaten. Med dette som utgangspunkt har jeg rettet oppmerksomheten mot nordiske regioner. Sammenlignet med sør-europeiske identitetsregioner, har nordisk regionalisering vært styrt ut fra de nordiske statenes ønsker om å modernisere og demokratisere sine styringssystemer. Færøyene og Åland avviker fra denne nordiske regionale trenden, og lar seg lettere sammenligne med andre europeiske identitetsregioner. De har begge sterk regional identitet, de er geografisk avskåret fra sine moderland, og har begge fått status som hjemmestyrer. Til tross for disse likhetene har Færøyene og Åland imidlertid valgt ulik tilknytning til EU. Med utgangsunkt i denne forskjellen i tilknytning til EU har jeg ved hjelp av MLG perspektivet sammenlignet den regionale autonomien på Færøyene og Åland. MLG perspektivet forbinder utviklingen av et flernivåsystem, der nasjonalstaten mister makt til fordel for det regionale og det overnasjonale nivå, med europeisk integrasjon. Hovedspørsmålet mitt har vært hvordan autonomiutviklingen i de to regionene påvirkes av europeisk integrasjon. Målet har nærmere bestemt vært å finne ut om Åland, som har vært mest berørt av europeisk integrasjon, også er den regionen som har gjennomført størst og flest bestrebelser i retning av å styrke sin autonomi. Sammenligningen tar for seg perioden før og etter 1988. Denne tidsinndelingen har vært nødvendig for å kunne påvise endring over tid. Regional autonomi har jeg operasjonalisert som strukturell, det vil si det konstitusjonelle forholdet mellom region og stat, og aktiv. Det aktive aspektet tar for seg regionenes evne til selv å agere, enten gjennom statlige beslutningsarenaer (vertikal handlingskapasitet) eller via transregionale nettverk (horisontal handlingskapasitet). Oppgavens empiriske gjennomgang viser at Færøyene og Åland i perioden før 1988 var forskjellige når det gjaldt det strukturelle aspektet ved regional autonomi. Færøyene hadde fått delegert stor grad av myndighet fra Danmark på en rekke områder, inkludert det økonomiske. Ålands selvstyrelovs primære funksjon var knyttet til bevaring av øyenes kulturelle særpreg. Når det gjaldt det aktive aspektet ved autonomi hadde begge regioner en viss tilgang til og innflytelse på stalige beslutningsarenaer, som gjennom representasjonen i de nasjonale parlamentene, og i arbeidsgrupper og utvalg. Verken Færøyene eller Åland var spesielt aktive innenfor grenseregionale samarbeid. I perioden etter 1988 fant jeg at Ålands regionale autonomi samlet sett har endret seg i større grad enn på Færøyene. Begge regionene har utviklet seg i retning av større autonomi når det gjelder konstitusjonell status. Ålands regionale autonomi har imidlertid endret seg i større grad enn Færøyenes med hensyn til vertikal og horisontal handlingskapasitet. Dette kan sies å ha sammenheng med europeisk integrasjon. Som resultat av en endring i selvstyreloven har Åland fått større tilgang til og innflytelse på finske beslutningsarenaer som komiteer, råd og utvalg som behandler både finske og ålandske EU-spørsmål. Dette er en kompensasjon for at Åland ikke har blitt representert ved EUs ulike institusjoner i Bryssel. Færøyene har på sin side opplevd at tilgangen til og kontakten med danske beslutningsarenaer har blitt mindre de siste ti årene. Med hensyn til horisontal handlingskapasitet har Åland opplevd en sterk utvikling når det gjelder deltakelse i transregionale nettverk. Ålands EU-medlemsskap har stimulert til engasjement i slike samarbeid blant annet gjennom økonomisk støtte fra EUs strukturfond. Færøyene, som ikke er medlem av EU, har hatt en beskjeden utvikling av horisontal handlingskapasitet. Disse funnene er i tråd med oppgavens hovedhypotese utledet fra MLG perspektivet, om at europeisk integrasjon fører til større regional autonomi. Effekten av europeisk integrasjon på regional autonomi ser, ved nærmere øyesyn, imidlertid ut til å være tvetydig. Dette kommer frem gjennom en spørreundersøkelse jeg har foretatt blant aktører på Færøyene og Åland, og i Danmark og Finland. De fleste aktørene tilknyttet Færøyene fremhever at det negative forholdet til EU har medført at regionen i mange tilfeller opptrer selvstendig, som for eksempel på det utenrikspolitiske området. Dette tolkes som vunnet autonomi. Mens jeg i henhold til MLG perspektivet knyttet økt vertikal handlingskapasitet til større regional autonomi, mener aktører på Åland at dette hyar hatt en negativ virkning på autonomiutviklingen på Åland. Det faktum at Åland må konsultere finske myndigheter i EU-spørsmål har gjort Åland mer avhengig av Finland. Oppsummert fremkommer det at Færøyene har fått mindre vertikal handlingskapasitet, men større autonomi, mens Åland har fått større vertikal handlingskapasitet, men mindre autonomi. EU ser med dette ikke ut til å fungere som innflytelseskanal, og dette er ikke i tråd med oppgavens hovedhypotese utledet av MLG perspektivet om at europeisk integrasjon fører til større grad av autonomi. I denne oppgaven har jeg testet MLG perspektivet, som er utformet med tanke på europeiske regioner, på de hjemmestyrte områdene Færøyene og Åland. På bakgrunn av funnene i oppgaven er det naturlig å tenke seg at MLG perspektivet best forklarer autonomiutvikling i regioner med mindre grad av selvstyre, og som har mindre myndighet å tape på integrasjonen i EU, enn Færøyene og Åland. Hjemmestyrer vil ha løsninger som passer for dem, mens EU vil ha løsninger som passer for alle. Det kan derfor se ut som MLG perspektivet må nyanseres dersom det skal kunne brukes til å beskrive og forklare autonomiutvikling i alle typer europeiske regioner. MLG perspektivet forklarer bare delvis Færøyene og Ålands autonomiutvikling.