Deglasiasjon av Van Keulenfjorden, Svalbard, de siste 130 år : Brefrontvariasjoner og glasiale prosesser
Fronten av fire tidevannsbreer utgjør kalvingsbukta innerst i Van Keulenfjorden, en 43 km lang nordvest-sydøst orientert fjord sydvest på Spitsbergen. Zawadskibreen, Nathorstbreen, Liestølbreen og Doktorbreen går sammen og danner en kalvende brefront innerst i fjorden. De siste årene har denne front...
| Main Author: | |
|---|---|
| Other Authors: | |
| Format: | Master Thesis |
| Language: | Bokmål |
| Published: |
2004
|
| Subjects: | |
| Online Access: | http://hdl.handle.net/10852/12410 http://urn.nb.no/URN:NBN:no-13441 |
| Summary: | Fronten av fire tidevannsbreer utgjør kalvingsbukta innerst i Van Keulenfjorden, en 43 km lang nordvest-sydøst orientert fjord sydvest på Spitsbergen. Zawadskibreen, Nathorstbreen, Liestølbreen og Doktorbreen går sammen og danner en kalvende brefront innerst i fjorden. De siste årene har denne fronten vært splittet i to av Arrheniusfjellet. Halvveis inn i Van Keulenfjorden ligger de proksimale delene av Nathorstmorenen (ca. 30 km2), som viser brefrontens antatte utbredelse under Den lille istid, rundt år 1870. Looped moraines på breoverflaten og stablede lag av proglasiale sedimenter tyder på at breene har vært igjennom surge. Brefremrykket i perioden før 1870 var trolig en kombinasjon av økt posistiv massebalanse under Den lille istid og et surgefremrykk av èn eller flere av brestrømmene som utgjør den kalvende brefronten. Etter 1870 har et areal på om lag 100 km2 blitt isfritt etter at brefronten har trukket seg innover i fjorden. Med flybilder og topografiske kart som grunnlag er et deglasiasjonskart over indre Van Keulenfjorden produsert. Dette deglasiasjonskartet gir informasjon om hvor brefronten har stått ved forskjellige, gitte tidspunkter. Frem til år 2002 er 14 brefrontposisjoner avtegnet på kartet. Gjennom den 132 år lange perioden disse 14 posisjonene dekker, har brefronten aldri rykket frem, kun trukket seg tilbake, innover i fjorden. Totalt har tilbaketrekningen vært på mer enn 20 km på det meste, fra 1870 til 2002. Tidligere studier av tidevannsbreer, da særlig i Alaska, tyder på at klimatiske endringer har lite å si for fluktuasjonen av denne typen isbre. Størstedelen av massetapet foregår som kalving, og produksjonen av isfjell er dermed viktigere enn selve issmeltingen på overflaten. Både teoretiske tilnærminger og observasjoner ute i felt viser at klimaet kan sette i gang et fremrykk eller en tilbaketrekning, men omfanget og varigheten av prosessen styres av andre variable. De viktigste variablene antas å være sedimentasjon og vanndyp ved fronten av breen, og fjordgeometri generelt. I denne ... |
|---|