Summary: | Europeisk hummer (Homarus gammarus) er særdeles ettertraktet som sjømat, og det finnes en betydelig forbrukeretterspørsel etter arten. Den ville bestanden er kritisk lav flere steder, og etterspørselen er adskillig høyere enn årlig fangst. Selv om det har vært flere forsøk på å etablere et økonomisk levedyktig hummeroppdrett gjennom det siste århundret, har disse forsøkene i stor grad vært mislykkede. En hovedårsak til dette er at hummerne må holdes hver for seg grunnet deres iboende kannibalistiske tendenser. Tendensen til kannibalisme medfører høye kostnader i form av krav til plass og behovet for en avansert kontrollteknologi gjennom hele produksjonsprosessen, ettersom hummerne må holdes adskilt fra hverandre. Tilgjengeligheten av en ikke-kannibalistisk (Eng: docile) hummer vil muligens legge til rette for en industriell hummeroppdrettsindustri, da de kan oppdrettes felles i samme kar. Ettersom en gruppe ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har gjort betydelige fremskritt mot produksjon av slike hummere, er det nå på tide å vurdere om tilgang på ikkekannibalistiske hummere kan legge grunnlaget for etableringen av en industriell produksjon av europeiske hummere. For å oppnå dette, blir tre alternative produksjonskonsepter undersøkt og sammenliknet: markedsledende landbasert individbasert oppdrett, landbasert oppdrett av ikkekannibalistiske hummere i et resirkulerende akvakultur-system (RAS) og sjøbasert oppdrett av ikke-kannibalistiske hummere i flytende merder. Et omfattende litteraturstudium dannet grunnlaget for formuleringen av funksjonelle krav knyttet til hummeroppdrett. Disse ble deretter brukt til å formulere tre formodentlige produksjonskonsepter for å bli sammenliknet. Evalueringen ble utført ved en rekke kriterier som dekket flere kritiske aspekter, som produksjonsutbytte, kontroll over oppdrettsmiljøet, automatiseringsmuligheter og produksjonstid. Til tross for begrensede empiriske data, ble de tre produksjonskonseptene også sammenliknet med hensyn til sannsynlige ...
|