| Summary: | Norsk Keisertid – Oppsummering Bachelor Oppgave HIST2010 V2020 Eirik Brattsti --- I tiden før første verdenskrig gjennomgikk verden og Europa især, en enorm omveltning. Hele samfunnet ble endret fra det politiske, økonomiske og det sosiale. Bybildet endret seg, foreninger, bevegelser og revolusjoner rørte i byen gater, den gamle verdensordenen gikk sin ende i møte. Tiden markers med enorm politisk konkurranse blant stormaktene, det var klare allianser, man visste aldri om man hadde en alliert eller en mulig fiende med å gjøre, om bare muligheten viste seg. Alle stormaktene fulgte med hverandre, om den ene gjorde ett trekk var det viktig og kunne komme med sitt mottrekk for å ikke falle etter. Maktbalansen i Europa hadde etter Tysklands samling i 1870 blitt satt ut av sin gamle balanse; Storbritannia var ikke lengre enehersker i Europa. Det nye keiserriket hadde kolonier i de fleste deler av verdenen, denne nye store kontaktflaten førte Tyskland inn i mulige konflikter med flere aktører enn noensinne, i Stillehavet, i Afrika, i Europa og på havet møtte Tyskland andre stormakter som ikke var villig til å gi slipp på sin makt. Boer-krigen i Sør-Afrika viste for verden at Storbritannia hadde muligheten og var villig til å bruke sin overlegne sjømakt til å med makt føre frem sine interesser mot nasjoners selvstendighet. Tyskland og det tyske folk var sympatiske for Boernes frihetskamp mot den knusende overlegne sjømakten og regjeringen brukte den offentlige oppførelsen og faktumet at mot en overlegen, fiendtlig sjømakt kunne Tyskland lide den samme urettferdighet – jo mindre de hadde en egen flåte som kunne forsvare dem. Den nye flåteloven ble med godt flertall vedtatt i den tyske Riksdagen og Britene så sitt maktmonopol på sjøen med engang truet. For Storbritannia var militærstrategien før 1.Verdenkrig å stenge Tyskland inne ved å sette opp en blokade over den Britiske Kanal og dess mer kritisk, en blokade fra Scotland over til Sørvestkysten av Norge. Den britiske Royal Navy ville alltid være overlegen til den tallmessige underlegne tyske Hochseeflotte, derfor trengte den tyske marinen en tilpasset doktrine, denne ble kaldt «Risikoflåten» og gikk ut på å bygge en flåte som sterk nok til å kunne påføre en angripende sjømakt såpass store tap at videre militære manøver ville blitt umulig, noe som ville åpnet den nå svekkete sjømakten opp for angrep fra en annen stormakt. Og i denne perioden var man aldri sikker på hvem som kunne falle deg i ryggen om muligheten viste seg. Et annet viktig mål for tysk doktrine var at den mindre flåten måtte unngå direkte kontakt med en overlegen sjømakt, den tyske flåten måtte være effektiv og i stand til å snike seg gjennom blokaden og falle deler av fienden i ryggen for å trekke seg unna. For å kunne gjøre dette var det klart for alle tilskuere at seilas langs norskekysten ville være kritisk, for bitene var norskekysten viktig å kontrollere og stenge av, for Tyskland var det viktig å kunne kjenn den den og seile trygt gjennom skjærgårdene for å forbi gå enhver større sjømakt som umulig kunne seile iblant de trange sund, øyer og skjær som den norske skjærgården utgjør. Wilhelm II var marines øverste kommandørene og tokk personlig del i flåtens oppbygging, han seilte også nesten hver eneste sommer i Norge langs vestkysten, inn til hver eneste fjord, vik og landsbygd, underveis ble kysten kartlagdt og om bord på reisen var marine- og militære offiserer. Kommunikasjonen med Berlin var fortløpende under hele oppholdet. Men det var mer til Keiserens norgesreiser enn dette, keiserens fascinasjon over norrøn og urgermansk fortid var stor, og med han i spissen gikk keiserriket inn for å bygge opp en myte og forestilling om at keiserriket var akkumulasjonen av tyskhistorie som var rotet i urgermania og norrøne helter. Ved å seile til Norge fikk keiseren ro og hvile, og friheten til å oppdage sagalandet, men også styrke koblingen mellom viking og germaner, mellom Tyskland og Norge. Wilhelm ble fort populær i Norge, hans besøk betydde mye for den unge nasjonen som under Svenskene brukte besøkene som en styrkelse av nasjonalfølelsen; Norge var et eget land men en egen historie og verdig keiserbesøk! På sine reiser i Norge gjorde keiseren mye, og like mye ble anntatt både av Europeiske regjeringer som fulgte med på keiserens trekk, på jakt etter mulige forklaringer og intensjoner, og det norske folket. Oppgaven tar for seg en diskursanalyse av perioden og prøver å tolke hva folk mente, hva keiseren gjorde og hva hans intensjoner i Norge var. Etter 25 år har keiseren forankret seg som Norgesvenn og han gav store midler til bybrannene i Hammerfest 1890 og Ålesund 1904. Nidarosdomen besøkte han ofte og var en god venn av NDR og gav årlig minst 1000 kr til restaureringsarbeidet. Keiserens største spor i Norge er Balholm-festene og Fritdjovstatuen han forærte Norge, en saga-viking (som lignet merkelig mye på statuen av den germanske heltn Hermann i Tyskland) som skulle være ett sympbol på vennskapet mellom Norge og Keiseren og på det germanske brorskapet mellomfolkene. Var dette en gave eller et symbol på Tyskland fotseste i Tyskland, og et uttrykk historiebruk ved at minnesmerket skulle knytte norrøn- og germansk fortid sammen og fungere som en kobling mellom nåtidens Tyskland og Norge? Unionskrisen i 1905 avslører mye om Keiserens politiske motiver og ambisjoner i Norge, men også Tysklands. Alle stormaktene i Europa hadde blikk på krisen og derfor kan den si oss mye om hva det potensielt var keisren håpet å oppnå politisk i Norge. Oppgaven skal ta for seg de store innflytelsesrike verkene til Stefan Gammelien, Birgit Marschall, Michael Balfour og det nyeste tilskuddet på emnet; Svein Skotheims kulturhistoriske foretak «Keiser Wilhelm i Norge.» Oppgaven min leverer et nytt perspektiv på norgesreisene og anvender en dyptgående diskursanalyse til å avdekke den norske opinionen og hva keiserens intensjoner kan ha vært. The Age of Imperial Norway – Summary Bachelor thesis HIST2010 V2020 Eirik Brattsti --- At the turn of the century Europe was undergoing a period of enormous change, new nations had been created, rebellions and revolutions stirred in the streets of many cities and old empires were facing their end. Both the political and social landscape of Europe (and the world) was transforming itself into something new. This period of change brought with it great political intrigue, the newly formed German Empire claimed its place in the sun and asserted itself as the mayor power of Europe. Its new and vast colonial empire gave Germany a larger contact surface than ever before; now they had interest in most corners of the world witch immediately put them at potential odds against the British, who were not keen on loosing its domination at the seas. During the Boer-wars in South Africa, Britain showed that they were capable, and willing, to asserts its naval supremacy to further their interests against the sovereignty of other nations – Germany, seeing the threat and sensing a window of opportunity; used the outrage the British aggression caused in the German population to pass the Navy Expansion Law through the Reichtag, allowing Germany to build up its own fleet to protect its newly acquired global interest, the fleet was to follow a “Risk Theory” doctrine – the Hochseeflotte had to be powerful enough to be able to inflict on an enemy fleet such heavy losses that any further military actions would be impossible. Crippling any potential attacker and leaving them open to attack by other naval forces, and as the landscape was at the time in Europe, no nation could be entirely sure of who was an ally, or potential enemy should the opportunity arise. Against the British Royal Navy, the German Fleet would always be the numerically inferior, so it was imperative for the smaller German Fleet to be effective. The British Fleet was able to, and had before, blockaded mainland Europe using its massive fleet. British Naval strategy in the time before WW1 was to block of the British Channel and blockade the North Sea from the coast of Scotland to southeastern coast of Norway. To combat this the German fleet had to be able to effectively strike portions of the Royal Navy; a full-on assault between the navies had to be avoided. Penetrating the blockade and attacking from the rear was also important and the goal of the smaller German fleet against blockades. Sailing in the Norwegian waters and through the archipelago of the Norwegian coast (“Skjærgården”), would allow the German fleet a great advantage. These waters were treacherous, and it was impossible to employ large naval forces here, sailing here would be optimal for the smaller, effective German navy. As the competition grew amongst the mayor powers every move of the other was watched carefully, any potential move the rivals took had to be countered, its was therefore a question as to what the German Kaiser was doing in Norway, sailing the coast nearly every summer for 25 years, and along with him he brought a portion of his navy. In Norway the Kaiser was very popular among the people and gave huge charities to Norwegian cities as they burned; Hammerfest in 1890 and Ålesund in 1904. After 25 years the Kaisers friendship seemed to Norway seemed genuine, but was that possible when he was the head of the German empire? The Crisis of the Union between Norway and Sweden in 1905 revealed the political intentions and abilities of the German Kaiser in Norway. Seeing how the Kaiser acted in this crisis will tell us a lot of his actual intentions in Norway. The official statements was that the emperor needed time away from Berlin to relax and rediscover the ancient spirit of Germania, which according to them, was still living in Norway. Norse and Germanic fascination and use of historical monuments in the German empire was widespread and spearheaded by the Kaiser. When the German emperor bestowed upon Norway a massive Viking statue (strangely similar to the Germanic Hermann statue in Germany) 1913, one could wonder if this was a gift to the Norwegian people, or a symbol of the Germanys foothold in Norway and the connection between ancient Germanic and Norse legends and the present day nations of Norway and Germany, creating a continuity and a Germanic brotherhood. What exactly the emperor did in Norway and what the Norwegian discourse was of it at the time will be covered by the thesis, it will include comments from other leading historians; Stefan Gammelien, Birgit Marschall, Michael Balfour and the most recent endeavor on the topic: Svein Skotheim’s cultural-historical enterprise “Keiser Wilhelm I Norge.” I will bring a new interpretation of the German Kaisers endeavors in Norway be looking at what he did, what he intended and actual outcomes of the Norwegians cruises in the years 1889 – 1914.
|
|---|