| Summary: | Denne masteroppgaven ser på hvordan tilpasset musikkteknologi kan benyttes for å gjøre musikkundervisning tilgjengelig for flere. I tillegg søker den å finne ut hva det å ha tilgang på slik teknologi kan ha å si for mennesker med funksjonshemming. For å finne ut av dette har jeg undersøkt en gruppe elever ved kulturskolen i Tromsø som benytter seg av denne teknologien til å komponere og spille musikk. Ved hjelp av observasjoner, intervju og eksisterende litteratur gir jeg en presentasjon av hvordan teknologien fungerer i praksis. Gjennom posthumanistisk teori har jeg forsøkt å legitimere bruken av teknologi i utøvelse av musikk. Jeg har også brukt begrepene deltakelse, identitet og selvbilde for å se nærmere på hva det kan bety å ha muligheten til å delta i ulike musikkaktiviteter. Jeg kommer fram til funn som viser at TMT gjør deltakelse i samspill mulig for mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser. Det kan igjen være med å bygge opp under deltakernes identitet, da det åpner opp for at de i større grad kan velge hvilke fritidsaktiviteter de kan holde på med. Vi ser også at TMT legger til rette for mestring, noe som igjen kan være med på å styrke selvbildet til de som verdsetter det å utøve musikk.
|
|---|