| Summary: | Tema for denne praktisk-teoretiske masteroppgaven er videreutvikling av museumsformidling innenfor ny (performativ) museologi. Dette undersøkes med teori om praksisledet forskning og den reflekterende praktiker (Schön 1983, 1987, Nelson 2013, Gjærum & Rasmussen (red.) 2012, Rasmussen 2014), teater og performance (Sauter 2006, Bönish 2010) og med konsepter og begreper fra sosialsemiotikk, multimodalitetsteori og multimodal kritisk diskursanalyse (Kress 2010, Kress og van Leeuwen 2006, van Leeuwen 2005, Machin 2011, 2013, Machin & Mayr 2012). Oppgaven tar utgangspunkt i et praktisk-kunstnerisk forskningsarbeid som innebar utvikling og gjennomføring av formidlingsopplegget «Ole og Anna - samisk anno 2016» (Sverresborg Trøndelag Folkemuseum høsten 2016). Min intensjon med det praktisk-kunstneriske prosjektet var å undersøke a) hvordan jeg kunne skape troverdig formidling av sør-samisk kultur med improvisasjon og humor som virkemidler og b) hvilke interesser som påvirket meg som produsent og hvilke konsekvenser dette fikk for kommunikasjonen i formidlingsopplegget. Min intensjon med den skriftlige refleksjonen og analysen av praksis og funn er å komme frem til begreper og verktøy som kan bidra til å belyse utvikling og gjennomføring av formidling innen performativ museologi. Den nye performative museologien oppfordrer til at brukerne skal involveres i utvikling og gjennomføring av formidling. Jeg opplever imidlertid at dette prosjektet holdes tilbake, blant annet fordi museene har sterke konvensjoner knyttet til estetikk og læring. Konvensjonene opererer i synergi hvor de har en gjensidig, vekselvirkende og forsterkende effekt i forholdet mellom estetikk og kommunikasjon. I analysen undersøker jeg teksten og hvordan jeg som produsent skaper tekst i kontekst. Dette innebærer en undersøkelse av materielle og visuelle elementer, av ulike kommunikative handlinger og av den kulturelle konteksten. Jeg støtter meg til dokumentasjon fra prosessen i form av foto, narrasjonstegninger, transkriberte intervjuer og evalueringer samt elevtegninger. Jeg kommer frem til kunnskap om hvordan multimodalitetsteori kan bidra i utviklingen av visuell kommunikasjon alene og av kommunikasjon hvor det visuelle og materielle samspiller med utøvere og publikum. Her presenterer jeg noen konkrete verktøy og begreper. Videre kommer jeg frem til noen konklusjoner omkring en sosialsemiotisk kommunikasjonsmodell (Kress 2010) som kan muliggjøre dialogisk kommunikasjon. Jeg kommer også frem til noen konklusjoner om på hvilken måte multimodal kritisk diskursanalyse kan hjelpe forskeren i å sette ord på egen praksis, inngang til praksis, egen rolle i praksis og egen påvirkning i forskningen.
|
|---|