| Summary: | Erfaringsbasert master i etterforskning I Norge blir rundt 1800 personer meldt savnet hvert år. De aller fleste kommer til rette etter kort tid, men i løpet av de siste 20 årene er det likevel omtrent 500 som er registrert i KRIPOS sin database over savnede personer. Her til lands finnes lite forskning på forsvinningssaker som fenomenområde. Av den grunn vil det i likhet med andre fagfelt i politiet, være behov for å se til praksis og forskning foretatt i utlandet. Denne studien undersøker hvor godt forberedt etterforskere fra Oslo og Nordland politidistrikt (Pd.) er for denne sakstypen. Her sammenlignes et spesialisert fagmiljø i Oslo Pd. (n=10) med et mindre spesialisert fagmiljø i Nordland Pd. (n=6). Disse to distriktene ble valgt fordi de synes å være ganske ulike både med hensyn til ressurser, organisering og kompetanse. På den annen side er det grunn til å anta at begge distriktene har mange av de samme grunnleggende utfordringene med savnet-saker, herunder å holde seg faglig oppdatert. Studien belyser deres bevissthet om psykologiske påvirkningsfaktorer, kunnskap om aktuelle mottiltak som metodikk, god styring og ledelse, hypotesetestende etterforskningsplaner, samt etterforskerens kjennskap til og vurdering av det norske instruksverket for sakstypen. En anonymisert, nettbasert spørreundersøkelse ble benyttet som datainnsamlingsmetode. Noe overraskende viser resultatene små forskjeller mellom det spesialiserte og det mindre spesialiserte fagmiljøet. Respondentene både fra Oslo og Nordland innehar god generell bevissthet om de vesentlige faktorene som kan påvirke etterforskningens objektivitet, og om enkelte metodiske eller organisatoriske mottiltak for å redusere negativ påvirkning på vurderinger og beslutninger. Forståelsen for bruk av skriftlig etterforskningsplan virker på den annen side å være gjennomgående lav, herunder bevissthet om hypotesetesting. Respondentene viste også generelt liten kjennskap til Riksadvokatens rundskriv nr. 5/2004 om savnetmeldinger - etterforskning. Ingen av respondentene oppgir å benytte noen kjente former for risikovurderingssystem i sin behandling av sakene. Funnene i avhandlingen blir drøftet i lys av etablert praksis i norsk og britisk politi, samt nyere forskning med relevans for saksområdet. publishedVersion
|
|---|