| Summary: | Kvinners rolle i byggingen av institusjoner for barn, syke og gamle har fått stadig større oppmerksomhet i den skandinaviske velferdsforskningen. De nye institusjonene fikk gjennomgående betegnelsen "hjem", og nettopp koplingen mellom kvinne og hjem kan ha ført til klare oppfatninger om hvordan de nye "hjemmene" var. Betegnelser som moderlighet, hjemlighet og intimitet fremstilles som sentrale kjennetegn, til tross for (eller på grunn av) av manglende empirisk belegg. Historisk forskning har påvist en sterk idealisering av hjemmet rundt 1900-tallet, men den var preskriptiv og reflekterte nødvendigvis ikke virkelige hjem. Hensikten med denne artikkelen er å argumentere for at en institusjon, eller en hvilken som helst sosial ordning, ikke kan sees uavhengig av de bestemte aktørene som skapte dem - eller det stedet de ble skapt på. Først da er det mulig å si noe om hvilken, eller hvis, idé om et hjem som ble (søkt) realisert. Et fenomenologisk perspektiv på hjemmet tar gjerne utgangspunkt i menneskets behov for identitet, intimitet, trygghet og mening. I et sosiologisk perspektiv blir de aspektene fenomenologien påpeker som viktige, skapt gjennom tidkrevende arbeid, og relevante kategorier kan være knyttet til arbeidets organisering. "Et hjem" kan være så mangt, og analysen må derfor trekke veksler både på materielle, strukturelle og symbolske aspekter.
|
|---|