Summary: | Masteroppgave i praktisk kunnskap - Universitetet i Nordland, 2011 Målet med fysioterapi er å skape bedre forutsetninger for helse og livsutfoldelse hos mennesker med plager knyttet til bevegelsessystemet. I fysioterapeuters yrkeshverdag er bevegelser, individuelt eller i gruppe et sentralt virkemiddel. Kunnskap om bevegelse utvikles teoretisk og i praksis. I fysioterapifaget har fokus på forskning som tar utgangspunkt i klinisk kontrollerte studier fått stadig større plass. Samtidig bidrar dette til at viktige sider ved fysioterapeuters kompetanse, som ikke kan måles og veies, ikke blir løftet fram. Det krever andre tilnærminger å synliggjøre denne kompetansen. Mitt utgangspunkt i denne oppgaven er at erfaringsbasert kunnskap har noe å bidra med i en diskusjon om hva som er gyldig/dokumenterbar kunnskap. Det legger et ansvar på oss som har denne erfaringen. Prosjektet er en undersøkelse av hvordan fem fysioterapeuters yrkeskunnskap har utviklet seg gjennom at de har beveget seg selv. De har gjennom mange år beveget seg fra noviser til eksperter i en tradisjon hvor kunnskapen overføres fra mester til svenn; i bevegelsesgrupper basert på psykomotoriske prinsipper. I denne tradisjonen er det sentralt at belastning av fysisk eller følelsesmessig karakter vil uttrykke seg i pust, muskulatur og derved bevegelse. Jeg har fokus på aspekter ved praksisen som ikke er tilgjengelig i bøker; den erfaringsbaserte, ofte ”tause”, personlige og kroppslige delen. Det som gjør kunnskapen til en levende kunnskap som virker i praksis. Det som gjør at fysioterapeutene velger å bruke så mye av sitt yrkesliv på å bevege seg - sammen med andre. Datainnsamlingen for denne oppgaven har blitt gjort i løpet av tre feltreiser. Gjennom deltakende observasjon i bevegelsesgruppene og intervjuer med fysioterapeutene etterpå har jeg samlet materiale for videre bearbeiding og analyse. Oppgaven er skrevet i essayform. Utgangspunkt er bevegelsesfortellinger fra praksis. Jeg har ønsket å få en form og et språk som kan kommunisere med ...
|