| Summary: | Masteroppgave i bedriftsledelse (MBA) - Høgskolen i Bodø, 2009 Det er satt et politisk søkelys på organisering av helsetjenesten gjennom Samhandlingsreformen. Pasienter skal i større grad behandles i kommunene og da må det skje et mer omfattende samarbeid mellom fagfolk i kommunene. Dette ønsker vi å se nærmere på gjennom problemstillingen vår. Vi valgte å snevre inn problemstillingen til å gjelde sykepleie: Hvilke strategier for samhandling kan utvikles mellom kommunehelsetjenesten og høgskolene Nordland når det gjelder sykepleiefaglige spørsmål? For å belyse problemstillingen utførte vi 6 intervjuer hvorav 2 var representanter fra en Høgskole og de 4 andre hadde tilknytning til kommunehelsetjenesten. Intervjuene viste at det er et klart sprik mellom kompetanse i kommunehelsetjenesten og det som blir forespeilet i Samhandlingreformen. Det er derfor et stort behov for i fremtiden å øke kompetansen i kommunehelsetjenesten for å kunne etterkomme samhandlingsreformen. Dette krever flere kvalifiserte fagfolk og langt flere helsearbeidere enn hva vi har i dag. Vi har analysert våre resultater ved å benytte teoretiske modeller fra strategifaget, og da spesielt PEST analyse. Vi har også benyttet orgaisasjonsteori, ledelsesteori og kommunikasjonsteori. Vår egen bakgrunn som helsearbeidere og MBA studenter har dannet grunnlaget for vår forskningskompetanse. Vår analyse viser at det må være et fokus på å øke rekrutteringen til kommunehelsetjenesten i årene som kommer. Det å skape muligheter for ansatte i kommunehelsetjenesten for å øke sin egen kompetanse kan virke motiverende og være med på å utvikle kommunehelsetjenesten. Høgskolen på sin side må være på tilbudssiden og lytte til kommunehelsetjenesten og de behovene de har. For å få til dette må det skapes arenaer hvor både Høgskolen og kommunehelsetjenesten er representert og hvor de kan utvikle et samarbeid. Det er liten kommunikasjon mellom Høgskolen og kommunehelsetjenesten, praksis er en viktig samarbeidsarena. Samhandlingsreformen vil kunne utfordre profesjonene. Det er mulig at innholdet i utdanningene vil bli utfordret i fremtiden for at Høgskolene skal kunne levere kvalifisert kompetanse til kommunehelsetjenesten. Med den utviklingen vi står overfor vil det bli vanskelig å skaffe nok arbeidskraft i kommunene og vi kan bli tvunget til å tenke helt nytt i form at hvordan kompetansebehovet i kommunene skal løses. Kanskje vil samhandlingsreformen medvirke til sentralisering i distriktene i form av terskelinstitusjoner. Ledere ved institusjonene er sentrale personer som kan drive frem kompetanseutvikling. Lederne er med på å sette standarden ved institusjonen og kan dermed bidra til å utvikle tjenestene. Når lederen er tydelig og setter kriterier for hva lederen ønsker gir det en klar føring og kan gi et grunnlag for utvikling i den retningen lederen ønsker. Dette krever en organisering slik at lederen har kapasitet til å jobbe med kompetanseheving.
|
|---|