| Summary: | Mastergradsoppgave i sosialt arbeid - Høgskolen i Bodø, 2007 Alvorlige psykiske lidelser som schizofreni er blitt forstått som kroniske og nærmest uhelbredelige lidelser. Nyere forskning viser at ca. 25 % oppnår full symptomfrihet, ca 50 % rar en betydelig bedring mens ca. 25 % utvilder en kronisk tilstand. Schizofreni oppfattes i dag som en heterogen lidelse og diagnostiske kategorier for å betegne bedring som remisjon og "recovery" , er i ferd med å bli innlemmet i diagnosesystemene. Oppgavens teoretiske del fremstiller den klassiske forståelse av schizofreni, presenterer moderne forskning og belyser begreper som er tatt i bruk for å beskrive bedring. Sju personer som har overvunnet en alvorlig psykisk lidelse er intervjuet om sin bedringsprosess. Problemstilling for studiet har vært; Hva har vært betydningsfulle faktorer i bedringssprossen til mennesker som har hatt en alvorlig psykisk lidelse?" Søkelyset har i særlig grad vært rettet mot deres hverdagsliv, hvilke personlige egenskaper har vært nyttige og hvilke mestringsmetoder er utviklet. Andre tema har vært i hvilken grad og på hvilken måte andre mennesker har hatt betydning og hvilken mening informantene tillegger sin sykdomsperiode. Et hovedinntrykk fra intervjuene er at informantene selv har vært de sentrale aktører i sin bedringsprosess gjennom sin egeninnsats. Mange informanter har beskrevet vendepunkter hvor de har besluttet å overvinne sine psykiske plager. For mange av informantene har foreldre, og i særlig grad deres mødre, hatt stor betydning som viktige støttepersoner. Av intervjuene fremkommer det videre på hvilke måter behandling og behandlere har bidratt til deres bedring.
|
|---|