| Summary: | Aas, Ø., Øian, H., Waaler, R. & Skår, M. 2010. Allmennhetens bruk av utmarka i Finnmark. Sammenstilling basert på skrevne kilder. - NINA Rapport 642 94 s. NINA og Høgskolen i Finnmark har på oppdrag fra Finnmarkskommisjonen utarbeidet denne utredningen om allmennhetens bruk av utmarka i Finnmark til jakt, fiske, fangst og ferdsel fra omtrent midten av 1800-tallet og fram til i dag. Utredningen er i hovedsak basert på statistikk og skriftlige kilder. Utmarka i Finnmark er en møteplass mellom ulike bruksmåter og utmarkskulturer og har over lang tid vært viktig for en rekke brukergrupper. Både fastboende og tilreisende med ulik bakgrunn driver jakt, fangst, fiske, høsting og ferdsel for ulike formål. Forenklet kan vi si at utmarka og utmarksressursene har, og har hatt, tre hovedformer for bruk som ikke er gjensidig utelukkende: til livsopphold og til matforsyning, for salg (eventuelt bytte), og til friluftsliv/rekreasjon. Betydningen og utbredelsen av ulike bruksmåter og former for høsting varierer over tid, mellom grupper av brukere og mellom områder i fylket. Ut fra litteraturen som er gjennomgått ser det ut til at bruken av utmark i Finnmark var relativt ens over en periode på om lag 100 år. Beskrivelser som strekker seg fra rundt midten av 1800- tallet og fram til de første årene etter krigen viser at fylket var preget av at de fleste livnærte seg gjennom selvbergingshushold, der mangfoldig utnyttelse av utmarksressursene var viktig. Det siste gjelder i særlig grad de indre strøkene, mens rypefangst, innlandsfisk, bærplukking hatt betydning i varierende grad for bosetningene ute ved kysten og i fjordene. Denne forskjellen har trolig sin hovedårsak i at folk ved kysten livnærte seg ved såkalte kombinasjonsbruk der sjøfiske og jordbruk ble kombinert. Like fullt er det også betydelige forskjeller kyst- og fjordsamfunnene i mellom. Spesielt fra en del bygder i de indre fjordstrøkene beskrives det en form for utmarksutnyttelsen synes å skille seg lite fra den som fant sted lenger inn i landet. Til dels store arealer ble anvendt i dette henseendet. Fiskevann, fangstterreng og multemyrer kunne ligge dagsmarsjer fra bostedene, og folk benyttet gammer som var oppsatt til formålet. Det eneste godt dokumenterte unntaket fra slik subsistensbruk er laksefisket, som allerede midt på 1800-tallet ble etablert som et slags fritidsfiske i regi av utenlandske tilreisende, ofte parallellt med tradisjonelt fiske. Denne situasjonen varte i grove trekk fram til de første årene etter krigen. Likevel skjer det noen endringer fra omtrent begynnelsen av forrige århundre da en mer næringsrettet utnyttelse kommer i tillegg til den subsistensrettede bruken. Spesielt kan se ut til at snarefangst av ryper i mellomkrigstiden ble en av de fremste måtene å skaffe seg kontanter på. Innlandsfiske fungerte også som en binæring for mange. I tillegg ble multeplukking etter hvert en god kilde til kontantinntekter for mange, også i de første årene etter andre verdenskrig. I samme periode ser vi også at rekreasjon og friluftsliv begynner å bre om seg, gjennom at sportsfiske og sportsjakt ble mer utbredt, og at foreninger for disse aktivitetene og for turgåing ble etablert. NØKKELORD : Finnmark, naturbruk, friluftsliv, småviltjakt, storviltjakt, ferskvannsfiske, utmark, Finnmark, Norway, natural resources and human use, fishing, hunting, trapping, recreation
|
|---|