| Summary: | Jacobsen, R. M., Dillinger, B., Blumentrath, S., Framstad, E. Effekter av et supplerende vern på verneområdenes funksjon som økologiske nettverk og toleranse for klimaendringer. 2019. NINA Rapport 1666. Norsk institutt for naturforskning. Norske verneområder omfatter i hovedsak nasjonalparker, naturreservater og landskapsvernområder, samt kategorier som plante- og dyrefredningsområder. Per 22.02.2019 finnes det 3635 verneområder i Norge (ekskl. Svalbard og Jan Mayen). Hvert enkelt verneom-råde kan ha spesifikke hovedformål, men i M. St. nr. 14 (2015-2016) Natur for livet ble det også framsatt en målsetning om at verneområdene skal fungere som økologiske nettverk og ha en viss robusthet mot klimaendringer. I stortingsmeldingen blir det også foreslått å utføre et begren-set suppleringsvern for å dekke opp manglene blant dagens verneområder. I denne rapporten analyserer vi både eksisterende verneområder og områder foreslått fra fylkes-mennene og Miljødirektoratet for et slikt suppleringsvern. Rapporten har som målsetning å be-lyse (i) hvordan dagens verneområder fungerer som økologisk nettverk, og hvorvidt de foreslåtte områdene for et supplerende vern vil styrke dette nettverket, og (ii) hvor robuste dagens verne-områder er mot klimaendringer, og hvorvidt de foreslåtte områdene for et supplerende vern vil øke robustheten. Vi har analysert effekten av 371 områder foreslått for supplerende vern. Ana-lysene omfatter hovedøkosystemene fjell, myr og ferskvann, mens skog og marine områder ikke inngår her da de følger egne verneprosesser. Nettverksanalysene er basert på graf-teori, der hvert verneområde er et knutepunkt som kan ha forbindelser til andre verneområder, dvs. teoretiske spredningsveier for organismer, tilsvarende korridorer i landskapsplanlegging. Hvorvidt to verneområder er forbundet med hverandre av-henger av (i) avstanden mellom dem, sett i forhold til en generell spredningsfunksjon, (ii) mot-standen i landskapet forbindelsen må krysse (bebyggelse, infrastruktur, andre habitattyper osv.) og (iii) områdenes størrelse, som påvirker anslag for mengde migranter fra hvert område og dermed forbindelsesstyrken. Generelt vil områdene foreslått for supplerende vern gi flere forbindelser i nettverket av verne-områder, hvilket reduserer fragmenteringsgraden med 8 – 10%. Sammenhengen, eller konnek-tiviteten, i nettverket blir spesielt god rundt større nasjonalparker som Jotunheimen og bedres dessuten i Finnmark og i Sør-Norge. Verneområder langs kysten er nødvendigvis mer isolert, da de ikke kan danne forbindelser til marine områder, og dette mønsteret endres generelt ikke av de supplerende verneområdene, selv om de flere steder øker konnektiviteten lokalt. Verneområdenes robusthet mot klimaendringer ble analysert ved å vurdere områdenes dekning av utvalgte klimagradienter; gjennomsnittlig temperatur om sommeren (juni, juli, august) og vin-teren (desember, januar, februar), og gjennomsnittlig nedbør om sommeren og vinteren. Alle klimagradienter ble vurdert både for normalperioden 1971-2000 og for et fremtidig predikert klima i perioden 2071-2100. Gjennomsnittlige verdier for disse gradientene ble definert for fastlands-Norge inndelt i ruter på 1x1-km, og verneområdenes dekning ble kvantifisert og visualisert som antall slike 1km2-ruter de omfattet for de ulike gjennomsnittlige verdiene av temperatur og ned-bør. Dagens verneområder dekker i stor grad bredden av variasjon for de analyserte klimagradien-tene i Norge, men visse områder med mer ekstreme verdier, som svært kalde vintre eller høye nedbørsmengder, dekkes i liten grad eller ikke i det hele tatt. Områdene foreslått for supplerende vern bidrar i hovedsak til å øke antallet 1km2-ruter for gjennomsnittlige klimaverdier, men bidrar også med noen områder langs klimagradientene som ikke eller i liten grad dekkes av dagens verneområder. Områdene med nye eller utvidede nasjonalparker foreslått for supplerende vern øker dekningen av områder med lave temperaturer, særlig om sommeren. Relativt kalde områ-der, særlig fjellområder, kan vise seg å være spesielt viktige for robusthet mot klimaendringer, da en gjennomsnittlig temperaturøkning kan føre til at mange arter trekker nordover og oppover for å finne passende klimatiske forhold.
|
|---|