| Summary: | Evju, M., Stokke, B. G., Gundersen, V. & Rød-Eriksen, L. 2018. Sårbarhetsvurdering av utvalgte lokaliteter i Sølen landskapsvernområde. Stier fra innfallsportene Gravåsen, Sølenstua og Me-furua. NINA Rapport 1505. Norsk institutt for naturforskning. I Sølen landskapsvernområde (LVO) arbeider man med en besøksstrategi og utfordringer knyttet til økende ferdsel, og verneområdestyret har bedt om sårbarhetsvurderinger for stiene fra inn-fallsportene Gravåsen, Sølenstua og Mefurua. Rapporten vurderer hvor sårbar vegetasjon og dyreliv er for ferdsel i disse lokalitetene, som er knyttet til naturtypene skog og fjell, med sterke innslag av myr. På oppdrag fra Miljødirektoratet utvikler NINA modeller for å vurdere hvor sårbare verneområder på fastlandet er for ferdsel. Sølen er preget av lokal tradisjonell bruk knyttet til landbruk, jakt, fiske og annen utmarksnæring, og ellers enkel tilrettelegging med merkede stier og informasjon. Det er flere hyttefelt i nærheten, men de fleste hyttene ligger i sør langs Engerdalsveien. Volumet av besøkende til Sølen ligger under middels sammenlignet med andre verneområder i Sør-Norge. De fleste besøkende er nordmenn på dagstur, og mange har vært der før, har hytte eller bor i nærheten av området. Grunnlaget for vår vurdering av sårbarhet for vegetasjon er kartlegging av definerte sensitive enheter innenfor lokaliteten. Enhetene blir vektet mot areal (hvor stor del av lokaliteten utgjør de) og hvor enhetene er lokalisert i forhold til aktuell/forventet bruk. Grunnlaget for sårbarhetsvurde-ring av dyreliv er forekomst av sensitive arter, basert på registreringer fra databaser og supplert av egne funn. For å regne ut sårbarhet tar vi utgangspunkt i hvor sensitiv artene er for forstyrrel-ser og vekter i forhold til ynglestatus og tilgjengelighet for ferdsel. En supplerende metode for dyreliv er å registrere forekomst av viktige funksjonsområder, som blir vektet ut fra areal og plas-sering. I arbeidet med denne rapporten er i all hovedsak artsforekomst-tilnærmingen benyttet. De vanligste sensitive enhetene for vegetasjon er knyttet til fuktige områder. Stien fra Gravåsen har mest ferdsel, og det er noen sensitive områder knyttet til fuktsig og større fuktige områder. Mye av stien går imidlertid i fjellhei med stabilt substrat og er ikke sensitiv, men med stor ferdsel oppstår likevel slitasje på vegetasjon og brede traséer. Stien fra Sølenstua opp mot Sølen-toppen går gjennom mer variert terreng og har større partier med fuktig vegetasjon. Med dagens begrensede ferdsel er det kun noen få vanskelig framkommelige punkter. Ved økende ferdsel kan det være behov for stiforsterking i flere større partier for å hindre erosjon. I Mefurua-området er det ett lite område knyttet til brinken langs dammen som en bør være oppmerksom på ved framtidig tilrettelegging. Slik informasjonsskilt og annen tilrettelegging er lokalisert nå, bidrar det ikke til økt slitasje i det erosjonsutsatte området. Opp mot Vesle Sølenskardet er det et parti med bratt terreng og fint substrat som er utsatt for erosjon ved økende ferdsel. Det er ikke enkelt å gjennomføre tiltak for å redusere sårbarheten i slike bratte skråninger utover å oppfordre folk til å bruke etablerte stier for å hindre slitasje utenfor dagens trasé. For dyreliv har områdene rundt Søre og Nordre Ørsjøene spesielt rikt fugleliv. Ferdsel i hekke-tiden bør om mulig kanaliseres bort fra strandkantene og selve vannene. Stipartier opp mot Midtre Sølen samt mellom Vesleskardet og Skardsbekken passerer brattere fjellskrenter som kan ha potensial som ynglehabitat for jerv og hekkeplass for rovfugl. Sensitive arter som konge-ørn (bekreftet) og jaktfalk (sannsynlig) hekker i landskapsvernområdet, men trolig ikke i nærhe-ten av de aktuelle stisegmentene. For rein er området ved Mefura viktig vinterstid. Det bør skaffes mer presis kunnskap om bruken av dette området på ettervinteren. Summen av all infrastruktur og ferdsel i området Gravåsen kan medføre arealunnvikelse og være en viktig trekkhindring for viktige sommerbeiter i skogom-rådene sør for Fv 217. Vi mener området langs Fv 217 bør utredes med det formål å få mer kunnskap om hvor stort omfang reinstrekket har i dag, når på året dyrene trekker, hvor de trekker og i hvilken grad hytter, veger, stier og ferdsel forårsaker trekkhindringer. En slik undersøkelse 4 vil også gi svar på arealunnvikelse i området. Informasjon om reinen, dens arealbruk og sårbar-het for forstyrrelser vil være viktig for å legge til rette for hensynsfull ferdsel.
|
|---|