| Summary: | Anon. 2010. Status for norske laksebestander i 2010. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2, 213 s. I denne rapporten gir Vitenskapelig råd for lakseforvaltning en beskrivelse av status for norsk villaks. Rådet vurderer status i enkeltbestandene (i 227 vassdrag som har ca 98 % av elvefangsten i Norge), trender i fangst, innsig og beskatning, og gir en beskrivelse av de viktigste trusselfaktorene. Rådet presenterer også en systematisering, analyse og rangering av trusselfaktorer for norske laksebestander etter skadepotensial (effekt og utbredelse) og utvikling. I tillegg inneholder rapporten en vurdering av bruk av kultivering som tiltak for å bevare eller forsterke svekkede bestander. Egne kapitler om bestandsstatus for sjøørret og sjørøye er også inkludert. Den negative trenden med redusert innsig av laks til Norge fortsatte også i 2009, og er spesielt markant for smålaks (fisk under 3 kg). Estimatet for 2009 (ca 370 000 villaks før fisket tok til) var det laveste i tidsperioden 1983-2009. Det lave antallet skyldes hovedsakelig det lave antallet smålaks (ca 180 000 smålaks før fisket tok til), som var det nest laveste estimatet i hele tidsserien. De tre siste årene har hatt de tre laveste innsigsestimatene for smålaks. Til tross for redusert beskatning, både i vassdragene men særlig i sjøen, medfører det reduserte innsiget at oppnåelsen av gytebestandsmålene (mengden gytefisk nødvendig for å utnytte vassdragenes produksjonskapasitet) er dårlig for mange bestander, og særlig bestander i vassdrag der gytebestandene er dominert av smålaks. Basert på vurderinger av måloppnåelse ble beskatningen vurdert som bærekraftig i perioden 2007-2009 for bestander fra 59 av 196 vassdrag (30 %), og beskatningen var i ulik grad utenfor bærekraftige rammer for bestander fra 70 % av vassdragene (137 av 196 vassdrag). Reduksjonen i beskatning fram til 2009 har således ikke vært tilstrekkelig for å kompensere for redusert innsig av laks. Det er innført betydelige restriksjoner fra 2010. Vitenskapsrådet er bekymret for utviklingen i Tanavassdraget og anbefalte i forrige rapport (i 2009) reduksjoner i beskatningen på bestandene i dette vassdraget. Utviklingen i 2009 har forsterket denne anbefalingen. Måloppnåelsen er også særlig dårlig på deler av Vestlandet, og spesielt i Hordaland, og dette knyttes til et avvikende lavt innsig av laks. Reduksjonen i innsig av smålaks etter 1989 har vært størst i region Vest-Norge (Hordaland og Sogn og Fjordane), og dette er den eneste regionen der også innsiget av mellom- og storlaks har avtatt signifikant etter 1989. Redusert innsig av smålaks (og liten størrelse på fisken) er en generell trend i hele Europa, med unntak av i Island. Vitenskapsrådet mener det er liten tvil, basert på både internasjonale analyser og våre vurderinger, om at forholdene i havet har bidratt til redusert innsig av smålaks. Klimaendringer og endringer i næringsgrunnlaget i havområdene er lansert som forklaringer, men dokumentasjonen er foreløpig for dårlig til at konklusjoner om årsakssammenhenger kan trekkes. En storskala trend for dårlig overlevelse i havet utelukker ikke at mer lokale eller regionale faktorer påvirker innsiget gjennom redusert smoltproduksjon og endringer i overlevelse til den utvandrende fisken. Økt smittepress fra lakselus er påpekt som en faktor som sannsynligvis reduserer vekst og sjøoverlevelse i store deler av landet, og andre sykdommer, innblanding av rømt oppdrettslaks, vannkjemiske forhold og andre forhold i vassdragene kan bidra til redusert smoltproduksjon eller sjøoverlevelse. Det framstår som overveiende sannsynlig at særlig rømt oppdrettslaks og lakselus har bidratt til at utviklingen i innsig av laks på Vestlandet er dårligere enn ellers i landet, men det finnes lite dokumentasjon på hvor sterkt disse faktorene har virket på bestandsnivå. Rådet har utviklet et system for å systematisere og rangere trusselfaktorer som kombinerer effekten truslene har på bestandene og utviklingen av truslene i forhold til sannsynlighet for ytterligere tap og mulighetene til å gjennomføre effektive tiltak. Skjematisk skilles det mellom eksistensielle og produksjonsbegrensende trusler, og mellom stabiliserte og ikke-stabiliserte trusler. En stabilisert trussel har isolert sett lav sannsynlighet for at det oppstår ytterligere tap (av bestander eller produksjon) og/eller det gjennomføres effektive tiltak som kontrollerer eller reduserer trusselens effekt og utbredelse. Analysen identifiserte seks trusler (sur nedbør, vannkraftreguleringer, fysiske inngrep, Gyrodactylus salaris, lakselus og rømt oppdrettslaks) som har særlig stor effekt og som framstår som eksistensielle trusler. Parasitten G. salaris (”gyro”) er vurdert som relativt stabilisert, siden tiltaksplaner og vellykkede utryddelsesaksjoner ser ut til å ha medført gjenoppretting av stedegne bestander av laks i tidligere infiserte vassdrag og begrenset spredningen til nye vassdrag. Sur nedbør, vannkraftreguleringer og fysiske inngrep framstår som stabiliserte trusler hvor sannsynligheten for ytterligere tap er liten, men der den bestandsreduserende effekten fortsatt gjør bestandene sårbare ovenfor andre trusler. Lakselus og rømt oppdrettslaks ble vurdert som de eneste klart ikke-stabiliserte eksistensielle truslene mot villaks. I gjennomgangen av lakselus som trusselfaktor påpeker Vitenskapelig råd for lakseforvaltning at gjennomførte tiltak neppe er tilstrekkelig for å nå et bærekraftig nivå av lakselus med hensyn på vill laksefisk. Tilgjengelig kunnskap om bærekraftig luseeggproduksjon tilsier at gjeldende tiltaksgrenser er for høye med dagens produksjonsvolum av oppdrettslaks. Dersom infeksjonspresset øker ytterligere som følge behandlingssvikt i oppdrettsnæringen, kan konsekvensene bli dramatiske for villaks, sjøørret og sjørøye. Det er god grunn til å anta at det generelle smittepresset mot vill laks har økt betydelig for en rekke infektive smittestoffer i de siste 20-30 år. Det er særlig presset fra smittestoffer som er oppformert hos oppdrettslaks som har økt. Mulighetene for å oppdage endringer i infeksjonsbildet hos vill laks er begrenset fordi basisundersøkelser og langtidsserier mangler. Det beste tiltaket som vil virke på lang sikt er smitteatskillelse. Lakselus og andre smittestoffer må ikke ha mulighet til å komme inn eller ut fra oppdrettsanlegg. Nivåene for innslag av rømt oppdrettslaks i gytebestandene er til tross for reduksjon i rapporterte rømminger fortsatt langt over bærekraftig nivå, og truer bestandenes genetiske integritet. Innblanding av rømt oppdrettslaks kan også redusere smoltproduksjonen der innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestanden er høy og derigjennom bidra til redusert innsig av laks. Simuleringer viser at det det allerede per 1995 er skjedd store endringer i den genetiske sammensetningen av laksebestandene i de regionene der innslaget av rømt oppdrettslaks er høyest, og at det per 2004 har skjedd betydelige endringer i bestandssammensetning i mange regioner. Molekylærgenetiske studier har påvist slike endringer i noen vassdrag. Tiltak som sterkt reduserer antallet rømt oppdrettslaks og deres gyting i naturen må iverksettes umiddelbart om bestandenes genetiske integritet skal sikres. G. salaris er påvist i 46 norske vassdrag. Per 2010 er 21 vassdrag friskmeldt etter utryddelsestiltak, tre vassdrag er under friskmelding og 22 norske vassdrag regnes som infisert med G. salaris eller smittestatus er usikker. Seks vassdrag i Ranaregionen ble friskmeldt høsten 2009. Det pågår tiltak mot forsuring i 21 lakseførende vassdrag, i form av tilførsel av kalk eller natriumsilikat. Vannkvalitetsmålet er i hovedsak oppnådd i de fleste av disse. Overvåkingen av vannkvalitet i andre vassdrag framstår som for dårlig. På samme måte mangler en overvåkning i laksevassdrag av andre forurensinger generelt, og for pesticider spesielt. Den internasjonale kunnskapen om kultivering (utsetting av fisk) tilsier at kultivering er et tiltak som bare under spesielle betingelser har den ønskede kortsiktige effekt, og har vist seg å ha negative langsiktige effekter på bestandene i flere studier. Kultivering er således bare i unntakstilfeller et egnet virkemiddel for å ta vare på truede bestander i naturen, eller for å forsterke svekkede bestander. Rådet gir konkrete anbefalinger som innebærer at kultivering bør fases ut og erstattes av alternative tiltak der det er mulig, og at kultiveringspraksisen i andre tilfeller bør evalueres og faglig oppgraderes. Situasjonen for sjøørret i Vest- og Midt-Norge og sjørøye i deler av Nord-Norge er bekymringsfull med sterkt reduserte fangster. Det er overveiende sannsynlig at dette reflekterer reduserte bestander. De mest sannsynlige årsakene til nedgangen i bestandene av sjøørret på Vestlandet og Trøndelag er relatert til forhold i sjøen, inkludert økosystemendringer, lakselus og andre infeksjonssykdommer. Kunnskapsnivået om årsakene til reduksjonen er imidlertid for dårlig, både for sjøørret og sjørøye. Rådet presenterer derfor prioriterte kunnskapsbehov med forslag til studier for disse artene. Anon. 2010. The status of Norwegian salmon stocks in 2010. Report from the Norwegian Scientific Advisory Committee for Atlantic Salmon Management no. 2, 213 pp. In the present report, the Norwegian Scientific Advisory Committee for Atlantic Salmon Management describes the status of Atlantic salmon populations in Norway. The Committee analyzes the obtainment of management targets in 227 populations (representing 98 % of the total river catch) and explores trends in catch statistics, pre-fishery abundance (PFA) and exploitation rates. In addition, the most important anthropogenic threats to the populations are analyzed and ranked. A review of the knowledge on fish stocking as a measure to conserve and enhance populations is also presented. Separate sections on the status of anadromous brown trout and Arctic charr are included. The negative trend in estimated PFA in Norway continued in 2009, and is particularly strong for one-sea-winter salmon. The estimated PFA for 2009 (370 000 wild salmon) was the lowest during the period from 1982 to 2009. The low number of fish is mainly due to a low number of small salmon (<3 kg), previously dominated by one-sea-winter fish but recently with increasing proportion of two-sea-winter fish. Estimated PFA for salmon <3kg during the last three years are the lowest in the time series. Despite reductions in harvest rates, both in the river fisheries but particularly in the sea fisheries, management targets (for spawning populations) were not met for populations in 70% of the river systems. Obtainments of targets were generally poor in rivers where one-sea-winter salmon dominate the spawning populations. The reductions in harvest rates have thus so far not been sufficient to compensate for reduced PFA. Norwegian management authorities have implemented several new restrictions on the salmon fisheries from the season 2010, and an evaluation of these will be performed in 2011. In the previous (2009) report, the Committee recommended strong reductions in harvest rates for the populations in the River Tana system, which is one of the world’s largest Atlantic salmon watersheds. No improvements for the status of these populations were found in 2009, and the Committee expresses its concern over the situation in this important river system. Obtainment of management targets is particularly poor in parts of Western Norway, which is most likely linked to particularly strong reductions in PFA. Among the four PFA regions in Norway, the reduction in one-sea-winter salmon PFA has been strongest in Western Norway, and this region is the only one where multi-sea-winter salmon PFA has decreased significantly after 1989. Reduced PFA of one-sea-winter salmon (and small body sizes) is a general trend in Europe, with the notable exception of salmon populations in Iceland. It is evident, both from international analyses and the present Norwegian analyses, that conditions at sea is a major reason for reduced survival and reduced PFA of one-sea-winter fish. Climate change and changes in feeding conditions are candidate explanations for this trend. However, at present the available data and analyses are insufficient to establish causal relationships. Large scale trends in marine survival do not, however, rule out that local or regional factors influence regional PFA through changes in smolt production or changes in early marine survival. Increased infestation pressure from salmon lice are likely to reduce growth and survival over large parts of Norway, and other diseases, interbreeding with farmed salmon and conditions in the rivers may contribute to lower smolt production or reduced marine survival. Such regional factors have most likely contributed to the particularly low PFAs in parts of Western Norway. However, the quantitative importance of these factors remains poorly documented. The Committee has developed a two-dimensional system for structuring and ranking anthropogenic threats to salmon populations. The system combines the biological effect and spatial distribution of the threats on one axis and their development (stabilized or non-stabilized) according to the probability of future losses of populations or productivity and the potential for implementing efficient measures on the other axis. The analysis identified six threats (acidification, hydropower regulation, other habitat alterations, Gyrodactylus salaris, salmon lice and escaped farmed salmon) that have strong effects and should be regarded as existential threats. The threat caused by the introduced parasite G. salaries is currently regarded as relatively stabilized, because the parasite has recently been eradicated from six watercourses in northern Norway. Moreover, an action plan is operational for eradication in most of the remaining infected watercourses. Acidification, hydropower regulation and habitat alterations appear as stabilized and the probability of further losses is regarded as low. However, the negative effect of these factors on production makes the populations vulnerable to other threats. Salmon lice and interbreeding between wild and escaped farmed salmon are categorized as the only threats that are clearly not stabilized, to wild salmon populations in Norway. The Committee maintains that the current measures to deal with the salmon lice problems in the farming industry are likely to be inadequate for reaching sustainable infestation levels on wild salmonids. If the infestation pressure accelerates due to recently reported salmon lice resistance against the common drugs uses by the industry, the consequences may be dramatic for the wild salmon populations. Similarly, the general infestation pressure from several infective agents against wild salmonids has increased during the last 20-30 years. This is mainly due to infective agents that proliferate in farmed salmon. No surveillance program is operational to detect such infestations in wild populations. The Committee concludes that physical barriers need to be established that prevents transmission of salmon lice and other infective agents from the farming industry to wild fish. Despite reductions in the reported number of escaped farmed salmon in recent years, the levels of farmed salmon in wild spawning populations remain far above sustainable levels, threatening the genetic integrity of the wild populations. Introgression of farmed fish in wild populations is furthermore predicted to reduce smolt production in strongly affected populations. Simulations based on published studies provide strong indications for large changes in the genetic constitution of the wild salmon populations to have happened already by 1995 in regions where the proportions of escaped farmed salmon in the spawning populations have been high, and by 2004 significant changes are evident in several regions. In accordance, genetic changes have been document in some Norwegain rivers. Measures to strongly reduce the number of farmed salmon in the spawning populations must be immediately implemented to protect the genetic integrity of the wild salmon populations in Norway. The introduced parasite G. salaris has been found in 46 Norwegian watercourses. By 2010, the parasite has been eradicated from 21 watercourses, three watercourses are due to be declared free of the parasite, and populations in 22 watercourses remain infested. Twenty-one watercourses with salmon populations are currently successfully limed in Norway. Liming reestablishes water quality conditions that can sustain self-reproducing salmon populations in rivers where anthropogenic acidification has led to the extinction of salmon populations. The water chemistry surveillance program in river systems affected by acidification or other pollutants (particularly pesticides) is far from satisfactory. The international knowledge on fish stocking clearly shows that such measures rarely meet the intended short term goals and have repeatedly been shown to have negative long term effects on the recipient populations. With a few exceptions, releases of fish from hatcheries are thus not an efficient measure to protect threatened wild populations, or to enhance reduced populations. The Committee recommends that stocking of fish should be terminated and replaced with alternative measures wherever possible, and that the quality of the remaining stocking programs should be evaluated and significantly improved. The reported river catches of sea trout in Western and Central Norway and of anadromous Arctic charr in Northern Norway are rapidly declining. Most likely this reflects declining population sizes. The most likely causes for this decline in sea trout populations are related to marine conditions, including ecosystem changes, salmon lice infestations and other infective diseases. Knowledge on the causal relationships is far from satisfactory for both species, and the Committee suggests several prioritized studies for developing this knowledge. © Vitenskapelig råd for lakseforvaltning
|
|---|