| Summary: | Denne rapporten har sett nærmere på innvirkningen strukturutviklingen i norsk jordbruk har hatt på oppfyllelsen av de jordbrukspolitiske målsettingene i løpet av de siste 15 årene. Strukturutviklingen er definert som utviklingen i antall bruk og størrelsen på driftsenhetene (målt i antall husdyr og daa). De politiske målsettingene knyttet til jordbruket behandlet her er distriktspolitiske hensyn, kulturlandskap, næringsutvikling, dyrevelferd, mattrygghet, matmangfold, miljø og energi og inntektsutvikling. Det er benyttet ulike metoder for å tilnærme seg problemstillingen. Ved hjelp av regresjons- og korrelasjonsanalyse har vi sett på sammenhenger mellom strukturutvikling på den ene siden, og sentrale variable som befolkning og befolkningsendring, sentralitet, bedriftsetablering og jordbruksareal på den andre siden. Datamaterialet bestod i stor grad av tidsseriedata for perioden 2002-2006 på kommunenivå. Sektormodellen Jordmod er benyttet for å kvantifisere sammenhengen mellom strukturutvikling og inntektsutvikling. Modellen bygger blant annet på en forutsetning om at store bruk har et høyere krav til avlønning av arbeid enn mindre bruk. Det er også gjennomført telefonintervjuer. Det foreligger begrenset med litteratur om sammenhengen mellom strukturutvikling og oppfyllelsen av jordbrukspolitiske mål. Det finnes derimot mer litteratur om hvilke konkrete effekter strukturutviklingen har, for eksempel for kulturlandskapet. Strukturutviklingen i norsk jordbruk medfører færre og større bruksenheter. Denne utviklingen har pågått i lang tid, men har blitt ytterligere intensivert de siste årene. Den årlige nedgangen i antall bruk har økt fra 3,5 prosent i perioden 1989-1999 til 4,5 prosent i perioden 1999-2007. Det er i hovedsak de aller minste brukene som blir nedlagt, og siden bruksstørrelsen i Norge er ulikt fordelt mellom fylkene har strukturutviklingen i jordbruket hatt en særlig sterk effekt på distriktene de siste årene. Nedgangen i antallet bruk har vært, og er, særlig stor på Vestlandet og i Nord-Norge. Her er både den prosentvise og relative nedgangen i antallet bruk større enn for eksempel Rogaland og fylkene rundt Oslofjorden. Disse effektene kan tolkes som et uttrykk for at den regionale produksjonsfordelingen sentraliseres, til tross for at reguleringer som for eksempel melkekvoter motvirker dette. I denne rapporten konkluderes det med at strukturutviklingen virker negativt inn på mulighetene for å oppfylle distriktspolitiske hensyn. […] publishedVersion
|
|---|