| Summary: | Bachelor i utmarksforvaltning, Evenstad 2016 De fleste rovdyr er åtseletere i tillegg til å drepe egne byttedyr, for slike fakultative predatorer/ åtseletere avhenger ikke bare valget av om å spise kadaver eller drepe selv kun av tilgjengeligheten til matressursen, men også avveiningen av risiko forbundet med å unytte seg av kadaver i forhold til interaksjoner som forstyrrelse– eller konkurranse predasjon. Men, ettersom interaksjoner og ressurstilgang endrer seg i tid og rom, må også åtseleteren tilpasse sitt matsøk og sine matvaner til disse forandringene. Vi presenterer her det første detaljerte studiet av jervens (Gulo gulo) utnyttelse av ulve (Canis lupus) -drepte hjortevilt i Europa, igjennom tre årstider; høst, vinter og sommer. Vi satt opp 33 viltkameraer på ulvedrepte hjortevilt i Hedmark fylke, Norge, for å undersøke frekvensen av besøk og tid på kadaver av både jerv og ulv. Jerven utnyttet kadavrene i høy grad om vinteren, i motsetning til lav utnyttelse om sommeren, når tilgjengelig biomasse fra nyfødte ulvedrepte elgkalver (Alces alces) var liten. Den gjennomsnittlige første besøkstiden for jerv var 5,7 dager senere på kadaver med et tidligere gjenbesøk av ulv, sammenlignet med de kadavrene som ikke ble gjenbesøket av ulv før jervens første besøk. Antall jervebesøk hadde en positiv sammenheng med antall gjenbesøk av ulv, men en negativ sammenheng med ulvens tid på kadaver. Vi foreslår at jerven bruker tilstedeværelse av ulv som en indikator for matressurs, men samtidig unngår høy tilstedeværelse av ulv av hensyn til risiko for konkurranse predasjon. Økt kunnskap om den økologiske rollen til jerven i den boreale barskogen er viktig for bevaring og forvalting av rovdyr samfunnet, da dette også innebærer forvaltning av økonomiske viktige byttedyr som elg. De kompenserende eller additive effektene av sameksistensen mellom ulv og jerv, som predasjon og konsekvensene av høy utnyttelsesgrad bør undersøkes nærmere for å i imøtekomme samfunnets, og fellesskapets interesser. Many carnivores are scavenging in addition to killing their own prey. For facultative scavengers, the choice between scavenging or predating not only depends on resource availability of prey versus scavenging opportunities, but also on risks associated with the utilization of carcasses, specifically interference competition and intra-guild predation. As resource availability and intra-guild interactions change in space and time, scavengers need to adapt their foraging behavior to these changes. Here we present the first detailed study from Europe on the utilization of wolf (Canis lupus) -killed ungulate carcasses by wolverine (Gulo gulo) during three seasons; fall, summer and winter. We set up 33 remote cameras at wolf kills in Hedmark County, Norway, to examine frequency of visits and time used at carcasses for both wolves and wolverines. Wolverines utilized wolf-killed ungulates to a high degree during winter, as opposed to low utilization during summer, when available biomass of killed neonate moose (Alces alces) was small. Wolverines arrived on average 5.7 days later on carcasses that were revisited by wolves, than those that were not revisited before the first wolverine visit. The number of wolverine visits was positively related to the number of wolf visits per carcass, but negatively related to the time wolves spent at a given carcass. We suggest that wolverines use wolf presence as an indicator of food availability, but avoid carcasses with extended wolf presence to reduce the risk of intra-guild predation. Increased knowledge on the ecological role of wolverines in the boreal forest is important for the conservation and management of the large carnivore guild, and economically important prey species, moose. Compensatory or additive effect by wolverines in relation to wolves, like predation and consequences of high utilization should be assessed to accommodate interests and needs of the society.
|
|---|