| Summary: | Evalueringen av Kontor for klinisk kreftforskning er gjennomført av Telemarksforsking-Bø på oppdrag fra Kreftforeningen. De kliniske kreftforskningskontorene ble opprettet på initiativ fra Kreftforeningen i første halvdel av 1990-tallet, som en del av satsingen på klinisk kreftforskning. Kontorene er lokalisert ved Radiumhospitalet, Rikshospitalet, Ullevål universitetssykehus, Haukeland universitetssykehus, St. Olavs Hospital og Universitetsykehuset i Nord-Norge. Hovedproblemstillingen i evalueringen har vært hvilken rolle de kliniske forskningskontorene har, og hvordan denne rollen ivaretar interessene til henholdsvis Kreftforeningen og brukerne av tjenestene. Undersøkelsesopplegget har vært basert på både kvalitative og kvantitative tilnærminger. Dersom Kreftforeningen vil satse videre på å stå for infrastrukturen innenfor klinisk kreftforskning, slik de i stor grad gjør i dag, må kontorene koordineres på en mer systematisk måte. På ett nivå kan dette gjøres ved å bidra til at det finnes felles faste møtesteder for de ansatte ved kontorene og Kreftforeningen, for eksempel ved å gjenoppta praksisen med årlige møter. Et mer omfattende grep som vil kunne styrke den nasjonale koordineringen, vil være å sentralisere styringsgruppefunksjonen. Å ha en felles styringsgruppe, for eksempel bestående av en representant fra hvert av universitetssykehusene, vil kunne bedre koordineringen mellom kontorene, samtidig som nærheten mellom kontor og kliniske avdelinger kan opprettholdes. Evalueringen gir for det første grunnlag for anbefale at en avklarer hvilken rolle henholdsvis Kreftforeningen og helseforetakenes skal ha. For det andre vil det være nødvendig å finne en balansegang mellom å utnytte samdriftsfordeler kontra nærheten mellom kontor og kliniske avdelinger. Med det menes at samtidig som det er hensiktsmessig å være lokalisert sammen med andre forskningsenheter, er også den gode tilgjengeligheten forskerne har til kontorene, helt avgjørende. For det tredje bør det gjøres avklaringer i forhold til hvorvidt en skal favne breiere enn i dag, det vil si å i større grad enn i dag satse på å få flere sykehus og forskere i regionen på banen. En videre satsing på å opprettholde og videreføre den infrastrukturen som Kreftforeningen har stått for, bør også innebære en styrking av den nasjonale koordineringen. Published version
|
|---|