| Summary: | Artikkel 9 i Svalbardtraktaten regulerer militær aktivitet knyttet til øygruppen, hvor Norge forplikter seg til å ikke opprette, eller tillate opprettet flåtebaser eller befestninger i traktatområdet. Øygruppen må heller aldri utnyttes i krigsøyemed. I og med at traktaten er skrevet for over 100 år siden, tvinger det traktatpartene til å tolke ordlyden i dagens kontekst. Dette fører til at det kan oppstå uenigheter rundt gyldighetsområdet til traktaten. Det er i forbindelse med ordlyden krigsøyemed, at oppgaven utforsker et mulighetsrom for militær tilstedeværelse. Norske myndigheter har en tydelig holdning knyttet til direkte forsvar av Svalbard, og kommuniserer at Svalbard ikke er et demilitarisert område. Det fremkommer i offentlig kommunikasjon, at militær tilstedeværelse på Svalbard, med en defensiv hensikt er tillatt. Gjennom eksempler fra Hopen, Bjørnøya og Svalbard satellittstasjon (SvalSat), kommer det frem at militær tilstedeværelse på Svalbard er en kompleks utfordring. Juridisk sett har Norge både rett og plikt, til å håndheve suvereniteten på Svalbard, også gjennom militære virkemidler. publishedVersion
|
|---|