| Summary: | Sammendrag: Mitt tema har vært alderdom i Norge, hvordan man ser på alderdom og hvordan eldre og gamle ser seg selv og sin rolle i samfunnet. Jeg har valgt å se på dette som et spørsmål om identitet, både på individnivå og som kollektiv identitet, og kommer inn på gruppedannelse og hvordan media og offentlig diskurs påvirker gamles selvopplevelse. Under feltarbeid med intervjuer og survey har jeg møtt ulike grupper av eldre, og fant klare forskjeller i hvordan de levde sine liv og hvordan de ser på alderdom. Jeg intervjuet både eldre (55+) og gamle (80+), både kvinner og menn, og også en del fagpersoner som arbeider med eldre og gamle. Seniorkurs, en omsorgsbolig, et kultursenter for eldre og det generelle bybildet i en mellomstor norsk by var mine arenaer for feltarbeid, og jeg opplevde svært ulike aspekter ved aldring og alderdom. Jeg fant en klar vegring mot alderdom, særlig var det de yngre i informantgruppen som uttrykte motstand både mot å bli sett som eldre og å anerkjenne at de faktisk holder på å bli det. Er overgangen til pensjonisttilværelse en livskrise? Hvordan ble alderdom et stigma? Og hvorfor vil alle leve evig, men ingen vil bli eldre? Medias bilde av alderdom som en tragedie av skrøpelig ensomhet stemmer ikke med virkeligheten – bare 15 % av eldre/gamle over 80 år er pleietrengende. Hvorfor ser vi ikke mangfoldet og mulighetene? Om «eldrebølgen» virkelig er på vei vil morgendagens eldre neppe være blåkopier av dagens gamle. Med god planlegging, basert på et sant bilde av aldring, kan alle få en bedre alderdom. Jeg ønsker at denne oppgaven skal bidra til at forestillinger om alderdom blir mer nyansert, slik at man ikke bare ser rynkene og det skrøpelige, den ene statusen i hele menneskets repertoar. Abstract: My topic is aging in Norway, how old age is seen and how the elderly see themselves and their role in society. I have chosen to see this as a question of identity, at an individual level and as a collective identity. I here look at how groups are formed and how media and public discourse affect our experience of self as we age. In my fieldwork, with interviews and surveys, I have met different groups of elderly people, and found clear differences in how they live their lives and how they view old age. I interviewed elderly (55+) and old (80+) people, women and men, and also some professionals who meet the elderly in their work. A senior citizens’ resource centre, a care home, a cultural center for the elderly and a small town in North Norway have been my fieldwork locations, and I found many different aspects of aging and being old. I found strong resistance towards aging, especially among the younger of my informants. They expressed reluctance to being seen as elderly or even acknowledging that they are actually getting older. Is entering retirement a life crisis? How did old age become a stigma? And why does everybody want to live forever, but nobody wants to get older? Media’s image of old age, as a tragedy of frailty is not in accordance with reality – only 15% of the 80+ generation are in need of care. Why do we not see the plurality, the opportunities? Even if the “grey wave” is really coming, the elderly of tomorrow will most likely not be like the elderly of yesterday or even today. With good planning, we can all have a better senior phase in life. My wish is that this thesis will contribute to images of old age becoming more nuanced, so that you see not only wrinkles and frailty, but more than the one status in the whole person’s repertoire.
|
|---|