Klinisk bruk av mild terapeutisk hypotermi etter hjertestans: Erfaringer fra to perioder ved UNN-Tromsø (2004-2012)

• Main Authors: Årnes, Linn Pedersen, Bech, Renate Kjær
• Format: Master Thesis
• Language: Bokmål
• Published: Universitetet i Tromsø 2013
• Subjects: VDP::Medisinske Fag: 700::Klinisk medisinske fag: 750::Anestesiologi: 765; VDP::Medical disciplines: 700::Clinical medical disciplines: 750::Anesthesiology: 765; VDP::Medisinske Fag: 700::Klinisk medisinske fag: 750::Kardiologi: 771; VDP::Medical disciplines: 700::Clinical medical disciplines: 750::Cardiology: 771; VDP::Medisinske Fag: 700::Klinisk medisinske fag: 750::Nevrologi: 752; VDP::Medical disciplines: 700::Clinical medical disciplines: 750::Neurology: 752; MED-3950; Tromsø
• Online Access: https://hdl.handle.net/10037/6360

I 2004 innførte det akutt- og intensivmedisinske miljøet på UNN-Tromsø mild terapeutisk hypotermi (MTH) som oppfølgende behandling hos pasienter som etter gjenoppliving fra hjertestans ikke viste tegn til å våkne tross gjenopprettet, bærende sirkulasjon (”Return of spontaneous circulation”, ROSC). MTH har vært en del av standardbehandlingen for denne pasientgruppen i snart ti år, uten at det foreligger systematiske data som dokumenterer om og hvordan behandlingsmålene er oppnådd. Metode: Retrospektiv kvalitetskontroll av MTH slik den er brukt ved Intensivavdelingen, UNN-Tromsø. Vi gikk gjennom samtlige pasienter behandlet med MTH i UNN-Tromsø etter hjertestans i perioden 2004-2012 og systematiserte prehospital informasjon fra Utsteinskjema, kliniske og biokjemiske data fra pasientenes sykehusjournaler (DIPS og SPISS/NAFreg), og relevante interne behandlingsprotokoller i sykehusets DocMap-system. Resultat: I perioden 2004-2012 ble 114 pasienter behandlet på Intensivavdelingen, UNN-Tromsø med MTH etter hjertestans. Vi valgte 47 av disse til vår sammenliknende studie. Gruppe 1 var 23 pasienter fra perioden 2004-2006, Gruppe 2 var 24 pasienter fra perioden 2011-2012. Pasientene i Gruppe 1 brukte lengst tid fra ROSC til oppnådd hypoterm måltemperatur (10.0 timer), de lå høyest i gjennomsnittstemperatur i behandlingsperioden (33.9 °C) og flest pasienter i Gruppe 1 ble hyperterme etter avsluttet MTHbehandling (82.6 %). Også i Gruppe 2 ble flertallet av pasientene hyperterme etter avsluttet hypotermibehandling (60.9 %). Konklusjon: Hypotermibehandlingen av bevisstløse hjertestansoverlevere med bærende sirkulasjon ved UNN-Tromsø har fulgt den etablerte protokollen i tråd med internasjonale retningslinjer. Imidlertid kan både nedkjølings- og oppvarmingsfasen gjennomføres med større presisjon i forhold til behandlingsmålene. Vi fant størst avvik i oppvarmingsfasen hvor flertallet av pasientene ble for varme. De kliniske og prognostiske konsekvensene av manglende presisjon i temperaturoppnåelse bør studeres nærmere.