Medikamentell behandling av barn- og unge med hyperkinetiske forstyrrelser i Bodø kommune

• Main Author: Rydningen, Jan Erik Vestmo
• Format: Master Thesis
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: Universitetet i Tromsø 2012
• Subjects: VDP::Medisinske Fag: 700::Klinisk medisinske fag: 750::Psykiatri; barnepsykiatri: 757; VDP::Medical disciplines: 700::Clinical medical disciplines: 750::Psychiatry; child psychiatry: 757; 5.-årsoppgave; Bodø; Lever; Synes; Øvre; Omgang
• Online Access: https://hdl.handle.net/10037/4526

Målsetting: Denne oppgaven søker å deskriptivt sammenfatte og belyse deler av dagens praksis for medikamentell behandling av barn- og unge med ADHD ved Nordlandssykehuset HF, avd BUPA. Optimalisering av dosen ved medikamentell behandling av ADHD er nødvendig for å sikre best mulig symptomlindring for den enkelte pasienten. Materiale og metode: Undersøkelsen som er foretatt i denne oppgaven baserer seg på data innhentet ved journalgjennomgang av pasienter tilknyttet NLSH-HF, avdeling BUPA med diagnosen «F90 Hyperkinetiske forstyrrelser» i tidsrommet 01.05.2012 – 31.05.2012. Variablene som ble undersøkt hos hver enkelt pasient var; Medisinering med sentralstimulerende midler og atomoksetin, med hensyn til multimedisinering og dosestørrelse i forhold til kjønn og alder. Definerte døgndoser (DDD) ble valgt brukt for å gi en felles forståelse av benyttet dose, på tvers av de aktuelle virkestoffene. Medikamentene ble gruppert som «langtidsvirkende sentralstimulerende medikamenter», «kortidsvirkende sentralstimulerende medikamenter» og «atomoksetin». Det ble inkludert 57 pasienter i denne undersøkelsen. Disse ble selektert ut ifra en liste med 148 pasienter tilknyttet NLSH, avdeling BUPA den 05.10.11. I første omgang ble listestørrelsen halvert ved at man tildelte pasientene ved listen par- og oddetall ut ifra saksnummeret i BUPdata, for så å foreta et myntkast hvor par- eller oddetallspasientene på denne listen ble ekskludert tilfeldig. Deretter ble det foretatt en journalgjennomgang. Her ble fødselsnummeret til pasientene forsøkt matchet opp mot pasienter med F90 diagnosen i DIPS-systemet. Maksdose i DDD ble innhentet fra DIPS for hvert enkelt forskrevne medikament hos den aktuelle pasienten i 2012. Pasienter som ikke var bosatt i Bodø kommune ble ekskludert. All statistisk analyse er foretatt ved bruk av Microsoft Excel. Resultater og fortolkning: Det er ingen signifikante forskjeller mellom kjønns- og aldersgruppene vedrørende preparatvalg og multimedisinering. Dosestørrelsene av både for langtids- og kortidsvirkende sentralstimulerende midler var signifikant større hos gruppen 13 – 19 år, versus gruppen 0 – 12 år. Dosen langstidsvirkende sentralstimulerende midler hos samtlige grupper var signifikant større enn kortidsvirkende sentralstimulerende midler og atomoksetin. Kun for gruppen 13 – 19 år var dosen kortidsvirkende sentralstimulerende signifikant større enn atomoksetin. Dosen kortidsvirkende sentralstimulerende var for alle andre grupper ikke signifikant større enn dosen atomoksetin. Dosen langstidsvirkende midler (2,12±0,29 DDD, 95% KI) er for aldersgruppen 13 – 19 år foreskrevet i en dose som er større en den anbefalte maksimale anbefalte daglige dosen på 54 mg (1,8 DDD) metylphenidat/dag. Jentene i undersøkelsen får foreskrevet en dose metylfenidat (2,00±0,31 DDD, 95%KI) som tilsvarer den maksimale anbefalte dosen metylphenidat på 54 mg/dag. Atomoksetin forskrives innenfor den anbefalte dosen på 80mg/dag. Dose-respons avhengig av 2 mange individuelle faktorer, herunder nedbryting i lever, vekt, forskjeller på reseptornivå. En slik øvre begrensning av dose vil måtte sees i lys av dette, og vil for mange enkeltpasienter være provisorisk, og subjekt for den enkelte forskrivende leges kliniske vurdering. Avdelingen synes å overskride den anbefalte dosen for metylphenidat/dag for flere pasienter. Det synes å være behov for ytterlige internkontroll ved avdelingens egne rutiner, og undersøkelser av dosestørrelser av sentralstimulerende midler.