| Summary: | Coronar bypasskirurgi sikter mot å bedre overlevelse og livskvalitet ved coronarsykdom. Et godt behandlingsresultat avhenger av at bypassene effektivt forsyner myocard med blod. Formålet med denne oppgaven er å se om visse intravasalt administrerte vasoaktive medikamenter har innvirkning på bestandigheten til radialis- og venegraft. Oppgaven er en delstudie av Rabagast-studien, og er gjennomført som en observasjonsstudie. 119 pasienter ble operert ved Universitetssykehuset Nord-Norge i perioden 2001- 2003. 102 ble reangiografert 2-3 år etter coronar bypassoperasjon. Kriteriet for å bli inkludert i studien var at a. radialis ble brukt som graft. Man har i noen tidligere studier fremsatt en hypotese om at risikoen for at radialisgraft gikk tett, økte dersom det var gitt vasopressorer. Vi kunne ikke konkludere med at noen av de enkelte intravasalt administrerte vasoaktive medikamentene (IAVM) som vi undersøkte var statistisk signifikant assosiert med svikt verken av radialis- eller venegraft. Heller ikke administrasjon av flere IAVM samtidig økte okklusjonsraten signifikant. Det viste seg at en vesentlig høyere andel av dem som hadde fått vasoaktivt stoff over lengre tid hadde enten okkludert vene- eller radialisbypass enn de som ikke fikk IAVM i det hele tatt. Det var en statistisk signifikant sammenheng med varigheten av administrasjonen. Vi finner altså en viss sammenheng mellom administrasjon av IAVM og graftsvikt, men de fleste tilfeller av graftokklusjon kan ikke tilskrives disse medikamentene.
|
|---|