Nye perspektiver på retten til jorda i Finnmark

• Published in: Historisk tidsskrift
• Main Author: Ravna, Øyvind
• Format: Article in Journal/Newspaper
• Language: Bokmål
• Published: Universitetsforlaget 2023
• Subjects: VDP::Samfunnsvitenskap: 200::Rettsvitenskap: 340; VDP::Social sciences: 200::Law: 340; Finnmarkseiendommen / Finnmark estate; Rettshistorie / Legal history; Rettshistorie rettskultur komparativ rett / Legal history; legal culture; comparative law; Samerett / Sami law; Eide; Jorda; Sandvik in; Sandvik, in; Sandvik,in; Utfall; Finnmark; sami
• Online Access: https://hdl.handle.net/10037/28835; https://doi.org/10.18261/ht.102.1.4

I 1993 fremla Samerettsutvalgets rettsgruppe sin utredning om retten til land og vann i Finnmark. I utredningen, som var et viktig bakgrunnsmateriale for utvalget, ble det konkludert med at staten ikke bare eide all usolgt jord i Finnmark, men at det hadde vært en sammenhengende oppfatning om det i om lag 300 år. Sentralt for rettsgruppas standpunkt var historieutredningen til professor Gudmund Sandvik. I denne artikkelen utfordres Sandviks konklusjoner, så vel som hans metodiske valg og forskningsmessige spørsmål, og det vises at med mer åpne spørsmål og en mer nyansert tilnærming til kildene ville utredningen trolig hatt et annet utfall. Det argumenteres for at det er mer sannsynlig at myndighetene lenge så på jorda langs fjordene og elvedalene i Finnmark som et udefinert jordfellesskap, med innslag av private, eneeide eiendommer, fremfor at jorda var statens eiendom. In 1993, the Sámi Right Committeeʼs Law Group presented its report on the right to land and water in Finnmark. In the report, which was important background material for the Committee, it was concluded that the state not only owned all unceded land, but that there had been a consistent opinion about it for 300 years. Central to the Law Groupʼs position was the historical investigation by Professor Gudmund Sandvik. In this article, Sandvikʼs conclusions as well as his methodological choices and research questions are put to the challenge where it is shown that with more open questions and a more nuanced approach to the sources, the investigation would probably have had another outcome. The author argues that it is more likely that the authorities long viewed the fields along the fjords and river valleys in Finnmark as an undefined community of land, with elements of individually owned properties, rather than as the property of the state.