| Summary: | I mars 2020 stengte store deler av Norge ned som en følge av Covid-19. Etter 39 dager ble barnehagene gjenåpnet, med ekstraordinære smitteverntiltak. For å ivareta smitteverntiltakene måtte barnehagene iverksette omfattende omorganiseringer. Denne kvalitative studien utforsker barnehageansattes opplevelser av arbeidet under denne pandemien, samt hvordan omorganiseringen påvirket barns medvirkning i barnehagehverdagen. Studiens problemstilling er: «Hvilke opplevelser har barnehageansatte fra gjenåpningen av barnehagene under koronapandemien, og hvordan ivaretok de barns rett til medvirkning?» Sentrale teoretiske tema er ulike forståelser og dimensjoner av barns medvirkning, med litteratur fra Bae, Eide, Winger og Jansen m.fl. Det teoretiske rammeverket omhandler teori knyttet til realiseringen av barns medvirkning, slik som Baes «romslige samspillsmønstre», barns agentskap og Kirkeby, Gitz-Johansen, og Kampmanns «mulighetsfelt». I tillegg belyses betydningen av relasjoner og medvirkning ved bruk av Greves «et felles vi», Ungars «resiliens» og Antonovskys «opplevelse av sammenheng». Det er gjennomført fem individuelle intervju og ett gruppeintervju med barnehageansatte ved seks barnehager i Tromsø. Datamaterialet er tematisk analysert ved hjelp av NVivo. Funn viser at smitteverntiltakene bød på utfordringer knyttet til organisering av barnehagens drift, begrensninger av fysisk miljø og sosiale relasjoner, samt samarbeid og kapasitet til å ivareta barnehagens pedagogiske tilbud. Samtidig hadde de barnehageansatte positive erfaringer knyttet til de endrede rammevilkårene som innebar full bemanning, arbeid i små grupper og redusert åpningstid. Smittevern krevde mye tid og oppmerksomhet under gjenåpningen og dette førte til at barns medvirkning fikk mindre oppmerksomhet. Rammene i barnehagehverdagen var trangere enn før, og reduserte handlingsmuligheter påvirket barns medvirkning negativt. Det var allikevel mulig å ivareta barns medvirkning innenfor de nye rammene. Stabile, små grupper med faste barn og ansatte ga mer tid og mulighet til samspill, og å se hvert enkelt barn, som forbedret forutsetningene for barns mulighet til medvirkning. Barns mulighet til medvirkning, og å bli hørt under kriser, er avhengig av de ansattes bevissthet og tilrettelegging for det. En fremtidig smittevernveileder bør fremme et syn på barn som både sårbar og kompetent, og fremheve viktigheten av å legge til rette for barns mulighet til å uttrykke seg.
|
|---|