Nefrokalsinose hos oppdrettslaks - mulige årsaker og virkninger

• Main Author: Lillebo, Kent Gøran
• Format: Master Thesis
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: UiT The Arctic University of Norway 2021
• Subjects: VDP::Landbruks- og Fiskerifag: 900::Fiskerifag: 920::Fiskehelse: 923; VDP::Agriculture and fishery disciplines: 900::Fisheries science: 920::Fish health: 923; FSK-3961; Føre; Laksen; Omgang; Sjøen; Salmo salar
• Online Access: https://hdl.handle.net/10037/22661

I denne oppgaven er det sett på betydningen av ulike faktorer i vannmiljøet som utløsende årsaker til nefrokalsinose hos norsk oppdrettslaks (Salmo salar). Nefrokalsinose er utfelling av kalkholdig materiale i nyret og en kjent lidelse hos flere fiskearter i oppdrett, inkludert regnbueørret (Oncorhynchus mykiss). Hos laks er nefrokalsinose et relativt nytt fenomen, som ser ut til å øke i omfang. Kunnskapen om lidelsens patogenese og etiologi er imidlertid varierende og til dels mangelfull for laksens vedkommende. Fisk som rammes og overlever den første tiden etter utsett i sjøen ser imidlertid ut til å klare seg godt. Nefrokalsinose er først og fremst et «ferskvannsproblem», men er også observert hos oppdrettslaks i sjøvannsfasen. Høyt innhold av CO2 i driftsvannet, som følge av fiskens metabolisme (og biofilterets metabolisme i RAS-anlegg) har lenge vært ansett som en hovedårsak til lidelsen, men tilførsel av mineraler via fiskefôret og bruk av buffere (spesielt i RAS-anlegg) spiller trolig også en viktig rolle i denne sammenheng. Karbondioksid er svært vannløselig og danner karbonsyre (H2CO3) som i første omgang gir sluttproduktene H+ og HCO3- når det reagerer med vann, og deretter karbonat (CO32-) når vannets pH øker. Denne reaksjonen bidrar til redusert pH i driftsvannet over tid og krever som regel tilsetning av buffer for at pH skal være stabil. Økt konsentrasjon av CO2 påvirker også fiskens syre/base-balanse og kan i kombinasjon med økt innhold av HCO3- og mineraler (spesielt Ca2+) i fiskens plasma skape fysiologiske utfordringer for fiskens nyre, som i neste omgang kan legge til rette for utvikling av nefrokalsinose. Dette skjer trolig ved at pH i urinen endres eller ved at løseligheten av utfellingsproduktene går ned slik at utfelling skjer, eller som en følge av begge forhold. Høye nivå av fosfor, selen og vitamin-C i fiskefôr kan muligens også ha betydning for utvikling av nefrokalsinose hos laks. Det er neppe noen tvil om at en høy grad av nefrokalsinose vil påføre laksen en kronisk stressbelasting, som i seg selv kan forsterke utviklingen av nefrokalsinose. Økt stress kan i neste omgang føre til tertiære stressresponser (i henhold til GAS-konseptet), som i sin ytterste konsekvens kan føre til sykdom og død. Høy grad av nefrokalsinose må derfor betraktes som et velferdsproblem for fisken.