Infeksjon av fiskandmark (Dibothriocephalus ditremus) og måsemark (D. dendriticus) hos ørret (Salmo trutta) i Takvatnet gjennom de siste 20 årene

• Main Author: Johannessen, Julie Johanne
• Format: Master Thesis
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: UiT The Arctic University of Norway 2021
• Subjects: Parasitter; Takvatnet; Ørret; VDP::Mathematics and natural science: 400::Zoology and botany: 480::Parasitology: 484; VDP::Matematikk og Naturvitenskap: 400::Zoologiske og botaniske fag: 480::Parasittologi: 484; BIO-3955; Innsjøen; Arktis*; Røye
• Online Access: https://hdl.handle.net/10037/22347

Næringsdyroverførte parasitter er viktige i undersøkelsen av vertens diett og habitat over tid. Dibothriocephalus ditremus (fiskandmark) og D. dendriticus (måsemark) er en av de mest alvorlige parasitter hos fisk i arktiske innsjøer da de kan påføre fiskeverten store konsekvenser og i verste fall død. I Takvatn var disse en av årsakene til at det ble iverksatt et uttynningsfiske av røye på 1980-tallet. Uttynningen har gitt meget god kunnskap om røyepopulasjonen, mens innsjøens fiskepredator, ørret, har derimot ikke vært like godt studert. I denne studien vil jeg undersøke infeksjonen av D ditremus og D. dendriticus hos fiskeverten ørret i Takvatn. Totalt 823 ørret ble undersøkt for å finne forekomsten av overnevnte parasitter. Studien tar utgangspunkt i fiskeuttak foretatt i perioden 2001 til 2020. I studien ble det funnet en økt prevalens og abundans av begge Dibothriocephalus-artene med alder hos ørret. Dette kommer av at Dibothriocephalus spp. kan leve lenge i sin fiskevert og vil kunne akkumuleres over tid. Infeksjonen av Dibothriocephalus-artene var høyere hos stingsildspisere enn de med annet næringsvalg. En forklaring på dette kan være at plerocercoider fra stingsild kan re-etableres i ørret og at stingsild kan ha høye infeksjoner av Dibothriocephalus-artene, og spesielt D. ditremus. Hos de største ørretene virket ikke stingsildspising til å være en avgjørende faktor for høyere infeksjon. Dette kommer trolig av at stor ørret er blitt piscivore og vil kunne infiseres av røye også. Resultatet om en klar økning i abundans av Dibothriocephalus-artene hos ørret > 250 mm støtter den øvrige forklaringen ved at det trolig skjer et diettskifte hvor ørret blir piscivore i større grad. Det ble funnet en relativt stabil prevalens av begge Dibothriocephalus-artene hos ørret gjennom studieperioden. Dette kan skyldes at infeksjonspresset i innsjøen har vært stabil, og at stor ørret hindrer parasittene i å fullføre sin livssyklus fordi den blir for stor for sluttverten, fugl, å fange. I studien ble det funnet en signifikant økning i abundans og intensitet av D. dendriticus, noe som kan komme av at ørret har beitet mer på fisk, og spesielt på stingsild, da tettheten av denne kan ha økt de senere årene. Studien har gitt ny kunnskap om infeksjonen av Dibothriocephalus-artene hos ørret, noe som gir en bedre forståelse av parasitt-vert forholdet og populasjonsdynamikken i Takvatnet