Infeksjon av fiskandmark (Dibothriocephalus ditremus) og måsemark (D. dendriticus) hos ørret (Salmo trutta) i Takvatnet gjennom de siste 20 årene

• Main Author: Johannessen, Julie Johanne
• Format: Master Thesis
• Language: Bokmål
• Published: UiT The Arctic University of Norway 2021
• Subjects: Parasitter; Takvatnet; Ørret; VDP::Mathematics and natural science: 400::Zoology and botany: 480::Parasitology: 484; VDP::Matematikk og Naturvitenskap: 400::Zoologiske og botaniske fag: 480::Parasittologi: 484; BIO-3955; Innsjøen; Arktis*; Røye
• Online Access: https://hdl.handle.net/10037/22347

Næringsdyroverførte parasitter er viktige i undersøkelsen av vertens diett og habitat over tid. Dibothriocephalus ditremus (fiskandmark) og D. dendriticus (måsemark) er en av de mest alvorlige parasitter hos fisk i arktiske innsjøer da de kan påføre fiskeverten store konsekvenser og i verste fall død. I Takvatn var disse en av årsakene til at det ble iverksatt et uttynningsfiske av røye på 1980-tallet. Uttynningen har gitt meget god kunnskap om røyepopulasjonen, mens innsjøens fiskepredator, ørret, har derimot ikke vært like godt studert. I denne studien vil jeg undersøke infeksjonen av D ditremus og D. dendriticus hos fiskeverten ørret i Takvatn. Totalt 823 ørret ble undersøkt for å finne forekomsten av overnevnte parasitter. Studien tar utgangspunkt i fiskeuttak foretatt i perioden 2001 til 2020. I studien ble det funnet en økt prevalens og abundans av begge Dibothriocephalus-artene med alder hos ørret. Dette kommer av at Dibothriocephalus spp. kan leve lenge i sin fiskevert og vil kunne akkumuleres over tid. Infeksjonen av Dibothriocephalus-artene var høyere hos stingsildspisere enn de med annet næringsvalg. En forklaring på dette kan være at plerocercoider fra stingsild kan re-etableres i ørret og at stingsild kan ha høye infeksjoner av Dibothriocephalus-artene, og spesielt D. ditremus. Hos de største ørretene virket ikke stingsildspising til å være en avgjørende faktor for høyere infeksjon. Dette kommer trolig av at stor ørret er blitt piscivore og vil kunne infiseres av røye også. Resultatet om en klar økning i abundans av Dibothriocephalus-artene hos ørret > 250 mm støtter den øvrige forklaringen ved at det trolig skjer et diettskifte hvor ørret blir piscivore i større grad. Det ble funnet en relativt stabil prevalens av begge Dibothriocephalus-artene hos ørret gjennom studieperioden. Dette kan skyldes at infeksjonspresset i innsjøen har vært stabil, og at stor ørret hindrer parasittene i å fullføre sin livssyklus fordi den blir for stor for sluttverten, fugl, å fange. I studien ble det funnet en ...