| Summary: | Sammendrag Bakgrunn: Insomniprevalens i den generelle befolkningen er undersøkt på mange måter tidligere med sprikende resultater. Metodiske forskjeller mellom studiene, men også de mange måtene insomni defineres på, forklarer mye av spriket. Materiale og metode: Spørreskjema brukt i den syvende Tromsøundersøkelsen med 21 083 deltagere (oppmøte 65%) inkluderte Bergen Insomnia Scale (BIS), et scoringsvektøy for insomni basert på diagnosekriteriene i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders IV (DSM-IV). Spørsmålene fra BIS lot seg kode til 4 diagnosesystemer; DSM-IV, DSM-5, International Classification of Sleep Disorders, Third Edition (ICSD-3), og International Statistical Classification of Diseases, Tenth Revision (ICD-10). Vi sammenlignet prevalens av insomni ved bruk av de fire ulike diagnosekriteriene, prevalens av ulike insomnisymptomer, og assosiasjon mellom insomni og bruk av sovemidler og selvrapportert helse, i grupper av kjønn og alder. Resultater: Insomniprevalens varierte stort, fra 8,2% for DSM-5, 9,6% for ICD-10, 19,4% for ICSD-3, og til 23,0% for DSM-IV. Årsaken til lavere prevalenstall for ICD-10 og DSM-5 er at de krever tilstedeværelse av både misfornøydhet med søvn og påvirkning på dagtid i tillegg til nattesymptomer. Kvinner har høyere prevalens av insomni enn menn, mens assosiasjon med alder følger en omvendt U-kurve med høyest insomni hos middelaldrende deltakere. Deltakere med insomni rapporterte mer bruk av sovemidler og hadde dårligere selvrapportert helse uansett diagnosesystem. Konklusjon: Prevalensen av insomni varierer med ulike diagnosekriterier. Det er nødvendig at søvnmiljøet enes om en måte å definere insomni på slik at prevalensen kan overvåkes nøyaktig og konsekvent. Samtidig vil man kunne hindre at pasienter faller utenfor eller diagnostiseres unødvendig grunnet bruken av forskjellige diagnosesystemer.
|
|---|