| Summary: | Nord-Norges beliggenhet i verden, har gjort at landsdelen har vært svært sentral i sikkerhetspolitisk sammenheng gjennom de siste 50-60 årene. Etter krigen ble området med alle de isfrie fjordene gjenstand for oppmerksomhet fra stormaktene USA og Sovjet. Det var tilgangen til havet som var i fokus. USA fryktet at Sovjet ville ta landområdet med makt, noe som ville medføre betydelig mindre kontroll med sovjets militære forflytninger, og en økt trussel for USA og Europa. Dette scenarioet har blitt noe mindre aktuelt etter hvert som utviklingen av langtrekkende atomvåpen, både på land og til ubåter, har gått framover. Tidlig på 90-tallet, dreide NATO blikket bort fra nordområdene. Berlinmurens fall og konflikten i Kuwait, gjorde at Midtøsten og middelhavslandene ble mer aktuelle. Det ble en utfordring for Norge å sikre landet mot øst, selv om det ikke lenger forelå noen klar trussel. Dersom vi med sikkerhet kunne fastslå at det aldri kom til å foreligge en trussel mot oss hvor militære maktmidler ville være påkrevd, ville det ikke vært behov for å bruke betydelige ressurser på militært Forsvar. Det nest beste var om vi kunne fastslå at en slik trussel var minst 30 år fram i tid, da ville vi kunne bygge opp et forsvar fra grunnen, selv om det ville være dyrt. Dyrekjøpte erfaringer fra vår egen historie og verden rundt oss viser at slike gode ”værmeldinger” ikke finnes. De fleste kriger i moderne tid har startet plutselig og relativt uforutsett. Hvordan politiske vedtak har påvirket Forsvaret i en dreining bort fra Nasjonalt forsvar til understøttelse av operasjoner i regi av NATO og EU. Dette vil jeg se i lys av de trusselvurderingene som legges til grunn av norske myndigheter, slik dette kommer til uttrykk i regjeringens planer som er fremlagt for Stortinget. Hvordan vil ulike scenarier for endringer i trusselbilder ha for behovet for militære styrker i Nord-Norge? Så lenge man har militære maktmidler som er øvet og tilgjengelig vil det ta kort tid å kunne respondere mot en krise eller konkret trussel, etter at politikerne har bestemt dette. Dersom disse kapasitetene ikke finnes, har heller ikke politikerne mulighet til å sette militære maktmidler bak sine krav. Har egentlig de foreliggende trusselvurderingene noen betydning på hærens størrelse og lokalisering, eller er det i bunn og grunn økonomien som avgjør størrelsen på styrkene og ikke det reelle behovet?
|
|---|