| Summary: | Forholdet mellom konge og kyrkje – mellom kongemakt og kyrkjemakt – står sentralt i europeisk historie mellomalderen igjennom, og i nord får me eit innhaldsrikt døme på ulike sider ved dette forholdet gjennom striden om kallsretten til Tromsø-kyrkja på 1480-talet. Erkebiskop står mot konge, norske interesser står mot danske, og partane må til slutt trekkje inn paven i Roma for å få ei avgjerd. På 1400-talet var det nordlegaste Noreg mykje godt i erkebiskopens hender, og unionskongemakta var sjeldan å sjå. Var difor striden om Tromsø-kyrkja eit generelt uttrykk for ei kongemakt som på ny ønskte å engasjere seg sterkare i nordområda, eller kan det ha vore meir konkrete årsaker til at Tromsø-kallet kom på den politiske dagsordenen?
|
|---|