Synkope som utskrivelsesdiagnose - forekomst, utredning, diagnose og behandling

• Main Author: Johnsen, Henriette Ostad
• Format: Master Thesis
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: UiT Norges arktiske universitet 2019
• Subjects: VDP::Medisinske Fag: 700::Klinisk medisinske fag: 750; VDP::Medical disciplines: 700::Clinical medical disciplines: 750; MED-3950; Bodø
• Online Access: https://hdl.handle.net/10037/15749

Bakgrunn: Synkope er definert som et forbigående tap av bevissthet, som følge av global cerebral hypoperfusjon, og karakterisert av rask start, kort varighet og spontan full tilfriskning. Synkope er et symptom som pasienten presenterer, men er ikke i seg selv en diagnose. Formålet med denne oppgaven er å kartlegge de vanligste årsakene til synkope som utskrivelsesdiagnose, hvilken utredning, behandling og diagnose disse får. Vi undersøkte også om det var noe som karakteriserte gruppen som fikk kardial synkope, da dette er en av de farligste årsakene til synkope. Materiale og metode: Studien inkluderte pasienter med ICD-10 kode «R55 Synkope og kollaps» som hoved- eller bidiagnose i 2016 ved Nordlandssykehuset i Bodø. Etter eksklusjon for feilkoding m.m. stod vi igjen med 141 pasientinnleggelser. Studien er en retrospektiv kvalitetssikringsstudie. Pasientdata ble undersøkt via journalgjennomgang med innhenting av informasjon om kjønn, alder, tidligere hjertehistorikk, bruk av antihypertensiva, utredning, diagnose og behandling. Datamaterialet ble overført til SPSS og gruppeforskjeller ble undersøkt ved t-tester og Kji-kvadrattester. Resultat: Gjennomsnittsalderen for synkope var 59,8 år. Vanligste utredning var anamnese, EKG og telemetri. Vasovagal synkope (en form for refleks-synkope) stod for 32,6 % av tilfellene. Kardial synkope sto for 19,1 % og ortostatisk hypotensjon for 12,1 %. Det var statistisk signifikant sammenheng mellom kardial synkope og tidligere hjerteinfarkt, hjertekirurgi og hjerterytmeforstyrrelse. Det var også statistisk signifikant sammenheng mellom ortostatisk hypotensjon med synkope og bruk av betablokker, alfablokker og diuretika. Vanligste behandling var «ingen behandling» med 34,6 %. Deretter fulgte «videre utredning» med 22,7 %, 14,2 % fikk «gode råd», 10% fikk dosejustering av antihypertensiva og 7,8 % fikk pacemaker. Konklusjon: Vasovagal synkope var vanligste årsak til synkope. Vanligste spesifikke behandling var gode råd. Det er økt forekomst av kardial synkope hos pasienter med tidligere hjerterytmeforstyrrelse, hjertekirurgi og hjerteinfarkt. Det ble påvist økt forbruk av betablokker, alfablokker og tiazider hos pasienter som fikk ortostatisk hypotensjon med synkope.