Biopsykososial klinisk metode i møte med tenåringsjenter med langvarig utmattelse. En kvalitetssikringsstudie ved Barne- og ungdomsklinikken, UNN Tromsø

• Main Author: Otterlei, Åsa Wilhelmsen
• Format: Master Thesis
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: UiT Norges arktiske universitet 2019
• Subjects: VDP::Medisinske Fag: 700::Klinisk medisinske fag: 750::Nevrologi: 752; Biopsykososial metode; VDP::Medisinske Fag: 700::Klinisk medisinske fag: 750::Pediatri: 760; Kronisk utmattelsessyndrom; MED-3950; Barne; Rho; Tromsø
• Online Access: https://hdl.handle.net/10037/15744

Bakgrunn og formål I 2014-2015 ble CL-teamet etablert ved Barne- og ungdomsklinikken, UNN Tromsø (BUK). Dette avstedkom et skifte i tilnærmingsmetode i møte med barn/unge henvist for langvarig utmattelse, fra biomedisinsk klinisk tilnærming, til biopsykososial klinisk metode (BKM). Formålet er å beskrive hvordan BKM benyttes ved BUK, samt evaluere metoden i lys av deltakernes opplevelser og skoletilstedeværelse før og etter behandling. Metode Som kvalitetssikringsstudie presenteres BKM slik den benyttes på UNN, hvor informasjonen hentes fra journalnotat og beskrivelse fra behandler. Metoden evalueres ved hjelp av spørreskjema med kvalitative og kvantitative spørsmål. Resultatenes signifikans er vurdert ved statistiske tester. Resultater Av 67 aktuelle deltakere ble 39 kontaktet, mens 19 deltok. Flertallet opplevde nytte av utredning og behandling underveis, at behandler tok dem på alvor, samt læring av nyttige mestringsstrategier. Kun én har svart at hun ikke har hatt tilbakefall i ettertid. Spearmans rho viser signifikant sterk korrelasjon mellom de som opplevde å bli tatt på alvor av behandler og de som opplevde 1) at behandlingen underveis var nyttig (0,66), og 2) utredningen som nyttig i ettertid (0,55), samt mellom de som nå tenker at behandlingen var nyttig, og de som har søkt profesjonell hjelp for tilbakefall (0,59). Signifikant negativ korrelasjon (-0,72) ses mellom de som nå tenker at utredningen var nyttig, og de som ikke tilegnet seg mestringsstrategier. Gjennomsnittlig skolefravær ved henvisningstidspunkt var 49%, ett år etter møtet med BUK var det 24%. Wilcoxon signed-ranks test viser signifikant skolefraværsreduksjon ett år etter møtet med BUK. Konklusjon Ikke-parametriske statistiske tester viser at gjennomsnittlig skolefraværsreduksjon er signifikant. Som nybrottsarbeid er studien ikke sterk nok til å si noe om effekten av BKM i denne sammenheng. At deltakerne tenderer til å være fornøyde med møtet med BUK og har tilegnet seg mestringsstrategier, tyder imidlertid på at videre forskning på temaet vil være nyttig.