En kartlegging av rutiner og praksis for postoperativ administrasjon av opioider ved et norsk universitetssykehus med fokus på pasientsikkerhet

• Main Author: Andersen, Karoline Kolås
• Format: Master Thesis
• Language: Bokmål
• Published: UiT Norges arktiske universitet 2017
• Subjects: VDP::Medisinske Fag: 700::Klinisk medisinske fag: 750::Anestesiologi: 765; VDP::Medical disciplines: 700::Clinical medical disciplines: 750::Anesthesiology: 765; MED-3950; Tromsø
• Online Access: https://hdl.handle.net/10037/11498

Bakgrunn Respirasjonsdepresjon er den mest alvorlige bivirkningen av opioider og utgjør et aktuelt problem etter kirurgi. Klinisk betydningsfull respirasjonsdepresjon vil kunne forhindres dersom man på forhånd indentifiserer risikofaktorer, individualiserer smertebehandlingen og monitorerer pasientens respirasjons- og sedasjonsstatus. Formål Undersøkelsen har hatt som mål;1) å kartlegge hva som er nåværende praksis og rutiner for opioidadministrasjon for postoperative pasienter ved UNN Tromsø, 2) å vurdere om dagens praksis ivaretar pasientsikkerheten tilstrekkelig med tanke på risikoen for overdosering og respirasjonsdepresjon. Materiale og metode Prosjektet er en tverrsnittsundersøkelse av 200 pasienter innlagt for operasjon ved UNN Tromsø. Data er samlet fra tre ulike kirurgiske sengeposter, samt fra oppvåkningsavdelingen retrospektivt. Variabler som er undersøkt, er knyttet til rutiner for smertebehandling og administrasjon av opioider, risikofaktorer for respirasjonsdepresjon, og rutiner for overvåkning av pasienter som mottar opioider som ledd i postoperativ smertebehandling. Resultater Av de inkluderte pasientene utviklet 1% en behandlingstrengende respirasjonsdepresjon som følge av opioidbehandlingen. Gjennomsnittlig mengde opioider gitt per døgn svarte til 55,5 mg peroral morfin mens maksimaldosen var 308,6 mg morfin. Intravenøs administrasjon av opioider var den mest brukte administrasjonsveien, fulgt av peroral administrasjon. Av pasientene fikk 99% multimodal smertebehandling. Oppvåkningen hadde i større grad enn sengepostene en systematisk vurdering av smerten. På oppvåkningen ble smerteintensitet som oftest vurdert kvantitativt, men på sengepostene som oftest kvalitativt. Både på oppvåkning og sengepost ble sedasjon vurdert kvalitativt og uten systematisk vurdering i relasjon til opioidbehandlingen. Personellet ved oppvåkningen foretok systematisk vurdering av respirasjonsfunksjonen, mens på sengepostene ble respirasjonsfunksjonen i langt mindre grad vurdert. Konklusjon Generelt ...