| Summary: | Norsk petroleumsvirksomhet har siden 1960-tallet utviklet seg til å bli en svært viktig industri. Økonomisk sett har den blitt vår bærebjelke i konstruksjonen av Norge. For samfunnslivet har den spilt en viktig rolle i å dekke gapet mellom fattig og rik; gratis helsehjelp, trygdeordninger, arbeidssysselsetting og skaperkraft er fire overordnede forutsetninger for det norske samfunn som vi kjenner i dag. Resultatet av en slik utvinning av olje har båret fram viktige hjørnesteiner i det norske samfunn. Den norske fossile fortellingen har i mange internasjonale sammenhenger blitt fremhevet som et av få vellykkede eksempler på at en nasjon har forvaltet en stor ressurs på en måte som har kommet det kollektive felleskapet til gode. Fortellingen bærer imidlertid ikke preg på en rettlinjet utvikling, preget av en gradvis harmonisering av de skapte utfordringene. De klima- og miljøendringene som nå skjer, vil få store konsekvenser for natur, samfunn og næringsliv i Norge og globalt. Tatt dette i betraktning har regjeringen en ambisiøs klima-, miljø- og energipolitikk. Regjeringen har som mål å oppnå en langsiktig omstilling til et lavutslippssamfunn innen 2050, samtidig som de vil bevare petroleumssektoren, jobbe for økt konsekvensutredning av Barentshavet og skal vi tro sentrale aktører innen norsk olje- og gass – også fortsette med utvinningen. Argumenter som at norsk olje er «grønnere» enn andre nasjoners olje, at vi må bevare sysselsetting og forminske arbeidsledighet og at petroleumssektoren skal være med i det såkalte «grønne skiftet» er noe av det sentrale aktører forteller sin offentlighet. Gjennom dokumentanalyse forsøkes det å kartlegge spenninger og motsetninger i denne debatten, og videre i analysen, drøftes det om samfunnsstyringens muligheter og begrensinger i forholdet mellom vekst/vern.
|
|---|