Miljøgifter i rovfuglegg i Norge. Tilstand og tidstrender

• Main Authors: Nygård, Torgeir, Polder, Anuschka
• Format: Report
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: Norsk institutt for naturforskning 2012
• Subjects: Finnes; Verdier; Sene; Havørn
• Online Access: http://hdl.handle.net/11250/2473589

I 1992 ble overvåking av miljøgifter i egg av rovfugl tatt inn i Program for terrestrisk naturovervå-king (TOV). Ved å i tillegg benytte publiserte og upubliserte data helt tilbake til 1966, har en nå utviklingstrender for miljøgifter i egg i løpet av de siste fire-fem tiår for enkelte arter. Denne data-serien er dermed en av de aller lengste i sitt slag i Norge. Resultatene viser i hovedtrekk at nivå-ene av de klassiske miljøgiftene fortsatt er på vei nedover i norske rovfugler, og de fleste analy-sene viser nivåer under antatte faregrenser. Det er noe usikkerhet når det gjelder bromerte flam-mehemmere og perfluorerte alkylstoffer (PFAS), da materialet ennå er lite og tidsserien kort. Vi vet enda lite om mulige biologiske effekter av disse stoffene, som brukes til overflatebehandling av tekstiler mv, samt til brannhemmende formål. De høyeste belastningsnivåene av organiske miljøgifter i egg finnes fortsatt i dvergfalk, vandre-falk og havørn. DDE og PCB er fortsatt de dominerende stoffene. DDE, som har sterk eggskall-fortynnende effekt, er høyest i dvergfalk, mens PCB og bromerte flammehemmere er høyest i havørn og hubro. De fleste organiske miljøgiftene er positivt korrelert med hverandre, og derfor kan det være vanskelig å påvise stoff-spesifikke effekter. Kvikksølvnivåene ser ut til ha stabilisert seg på et nivå som sannsynligvis er godt over de før-industrielle bakgrunnsnivåene, og havørna, vandrefalken og dvergfalken har de høyeste nivåene. For de fleste artene er eggskallene i ferd med å bli tykkere, men de har for de fleste artene enda ikke nådd opp til normale verdier fra tiden før DDT kom i alminnelig bruk (før 1947). Bestandene av de fleste artene av rovfugl i Norge ser ut til å være stabile eller økende, og dette skyldes utvil-somt delvis redusert miljøgiftbelastning. For noen arter, slik som vandrefalken, har restriksjoner og forbud mot bruken av noen giftige kjemikalier vært av avgjørende betydning for at arten har tatt seg opp igjen. Bruk av rovfuglegg som miljøgiftindikator er vurdert som en ikke-destruktiv og effektiv måte for å overvåke miljøgiftsituasjonen på bred basis.