Politiske uttrykksformer i en bykontekst

• Main Authors: Aars, Jacob, Kvalvåg, Svein
• Format: Report
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: Stein Rokkan Centre for Social Studies 2004
• Subjects: VDP::Samfunnsvitenskap: 200; Bergen; Finnes; Tromsø
• Online Access: http://hdl.handle.net/1956/1350

The project «New Forms of Political Participation in an Urban Context» has aimed at gaining insights into local citizenship and new forms of political participation within an urban context. Increasingly, Norwegian cities are socially and culturally heterogeneous. At he same time we witness evidence of a more fragmented government structure. The literature on governance is suitable for comprehending the increasing complexity witnessed in urban politics. In this perspective particular attention is given to policy networks. The renewed interest in informal local power structures coincides with changes in popular political participation. While participation through representative democracy is declining, direct democracy is strengthened. The project combines extensive and intensive research strategies in order to map the patterns of political behaviour in an urban context. Firstly, an inhabitant survey was conducted in three cities: Bergen, Oslo, and Tromsø. Secondly, through two casestudies in Bergen, we have tried to trace the formation and upholding of influential activist networks within the city. We observe that the informal types of political involvement produce a more socially biased participation than the formal types of involvement. Informal modes of participation require more individual resources from the participants. Simultaneously, when policymaking is less institutionalised and more networked, informal activist networks exert strong influence over policy outcomes, while average citizens lack the resources to participate actively or hold decision makers accountable. I dette prosjektet har oppmerksomheten vært rettet mot politisk deltakelse og ulike politiske uttrykksformer i en bykontekst. Empirisk har vi nærmet oss spørsmålet om byborgernes politiske deltakelse på to måter. For det første har vi gjennomført en spørreundersøkelse blant innbyggerne i tre norske storbyer: Bergen, Oslo og Tromsø. For det andre har vi gjennomført to case-studier av politisk mobilisering og deltakelsesmønster i to utvalgte saker i Bergen. Prosjektet har vist at bykonteksten tilbyr et mangfold av kanaler for politisk deltakelse. De ulike deltakelseskanalene mobiliserer ulike deltakere. Påvisningen av et differensiert deltakelsesmønster kan betraktes som en støtte til et pluralistisk deltakelsessyn. Imidlertid handler noen av de viktigste observasjonene i materialet om deltakelse preget av sosial skjevhet. På noen områder er skjevhetene blitt betydelig mindre enn de tradisjonelt har vært. Kvinnelige og mannlige byborgere fremstår i dette materialet, og i andre nye undersøkelser, som like aktive politisk. Vi vet at det er flere mannlige enn kvinnelige kommunestyrerepresentanter, men om vi ser på et befolkningsutvalg, slik vi har gjort, er det små forskjeller på aktivitetsnivået hos kjønnene. Men innholdet i deltakelsen er stadig kjønnsdelt. Menn og kvinner engasjerer seg i ulike saker. Det vil også si at vi ikke kan tale om ett stort offentlig rom, men om et antall ulike deloffentligheter. Når folkevalgte henvender seg til innbyggerne, er det til utsnitt av offentligheten, og ulike offentligheter er trolig preget av ulike diskurser. Argumentasjonen må varieres alt etter hvilke deloffentligheter en er henvendt mot. På andre områder kan det se ut til at skjevheter opprettholdes eller forsterkes. Slik den fremstår i vårt prosjekt, er byen preget av sosial segregasjon, snarere enn stimulerende heterogenitet. Bydeler med hopning av levekårsproblemer er samtidig karakterisert av politisk fattigdom. Det er lite som tyder på at sosial heterogenitet avhjelper dette problemet. Mangfoldet av erfaringer finnes innenfor byens grenser, men mye tyder på at erfaringene ikke møtes. Byborgerne beskytter seg mot utsatthet for det fremmede. De uformelle deltakelseskanalene domineres i enda større grad enn de formelle, av en sosial elite. Årsaken er trolig at denne typen involvering krever større individuelle ressurser enn det å involvere seg gjennom de mer formelle kanalene. Dette mønsteret er også tydelig i våre case-studier av aktivistnettverk i Bergen. Våre nettverk består av eliteaktivister. En konsekvens av dette er at nettverkene i liten grad fungerer som aktive koblingsagenter mellom det formelle politiske lederskapet og de øvrige innbyggerne. Nettverkene utgjør klynger av beslutningsmakt i det bypolitiske systemet, men alle de studerte nettverkene ligger betydelig tettere de politiske institusjonene enn det brede lag av byborgere.