Veiviser til sammenvevethet. Erfaringer av sammenvevethet i Nils-Aslak Valkeapääs Beaivi, áhčážan i lys av dypøkologi og urfolkspoetikk

• Main Author: Hagen, Marte
• Format: Master Thesis
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: 2019
• Subjects: Beaivi; Áillohaš; urfolkspoetikk; Nils-Aslak Valkeapää; sammenvevethet; urfolksfilosofi; Arne Næss; ecological self; samisk litteratur; áhčážan; dypøkologi; urfolkslitteratur; Nils; Verket; samisk
• Online Access: http://hdl.handle.net/10852/70598; http://urn.nb.no/URN:NBN:no-73729

Denne oppgaven undersøker hvordan erfaringer av sammenvevethet kommer til uttrykk i Nils-Aslak Valkeapääs lyrikkbildeverk Beaivi, áhčážan (1988). Ordet sammenvevethet rommer en rekke perspektiver på hvordan verden er knyttet sammen, fra biologi, økologi og kvantefysikk til filosofiske, religiøse og åndelige utsyn. Resepsjonen av Beaivi, áhčážan peker på at verket uttrykker en form for overgripende sammenheng, men undersøker ikke nærmere på hvilke måter den kommer til uttrykk. I denne oppgaven bidrar dypøkologi og urfolkspoetikk og -filosofi til å kaste nytt lys over dette sentrale aspektet ved verket. I analysen tar jeg for meg fem røde tråder i den sammenvevetheten som skrives fram i Beaivi, áhčážan. I delanalysen "Veiviseren" knyttes diktjegets rolle som noaide til Arne Næss' begrep the ecological self, som viser hvordan diktjeget evner å utvide sitt selv og erfare verden på grenseløst vis. Her trekkes også performativt språk og virkemidler fra den muntlige tradisjonen fram som kilder til diktenes kraft: Diktene beskriver ikke bare sammenvevethet, tidvis utfører de den også. Delanalysen "Verden" legger fram grunnsteinene i det verdensbildet som skrives fram i verket, blant annet ved å trekke linjer til urfolksfilosofiens betoning av nære relasjoner og kommunikasjon mellom livsformer. I "Viddene" belyses stedets betydning i verket gjennom drøftinger av den økokritiske tropen dwelling og Næss' begrep place-person. Analysen peker også på hvordan en poetics of dwelling preger språket og konstruksjonen av språklige bilder. Delanalysen "Veien" løfter frem de to veiene til sammenvevethet verket formidler; en bærekraftig form for dwelling i naturen, og en indre dveling ved sansene, stedet og sitt utvidete selv. Den siste delanalysen, "Veven", argumenterer for at Beaivi, áhčážan yter motstand mot trusler om kulturell eller økologisk utryddelse, ved å understreke livets evige sirkel både i innhold og form. I tråd med urfolkspoetikkens betoning av litteraturens kobling til livet, drøfter jeg Beaivi, áhčážans potensiale til å virke sammenvevende også utenfor bokens permer. Her argumenterer jeg for at verket kan virke som en antikolonial medisin for det samiske folket på den ene siden, og som overlevelseskunnskap for et globalt publikum i møte med miljøkrisen.