LIAF-loser som omvisere: Om engasjeringen av ikke-profesjonelle omvisere i formidlingen av biennaleutstillingen ved LIAF 2013
I 2013 ble lokalbefolkningen i Lofoten invitert til å formidle samtidskunst utstilt ved den stedsspesifikke biennalen Lofoten International Art Festival, til de offentlige omvisningene, i stedet for profesjonelle kunstformidlere. Ved hjelp av disse formidlerne, kalt LIAF-loser, skulle publikum kunne...
| Main Author: | |
|---|---|
| Format: | Master Thesis |
| Language: | Norwegian |
| Published: |
2015
|
| Subjects: | |
| Online Access: | http://hdl.handle.net/10852/49745 http://urn.nb.no/URN:NBN:no-53433 |
| Summary: | I 2013 ble lokalbefolkningen i Lofoten invitert til å formidle samtidskunst utstilt ved den stedsspesifikke biennalen Lofoten International Art Festival, til de offentlige omvisningene, i stedet for profesjonelle kunstformidlere. Ved hjelp av disse formidlerne, kalt LIAF-loser, skulle publikum kunne oppleve utstillingen fra ulike synsvinkler, og målet var å åpne opp for samtaler og diskusjon. Med dette skulle et mangfold av stemmer fra lokalbefolkningen komme til orde. Denne oppgaven tar for seg møtet mellom LIAF-losene, de tilreisende kuratorene for utstillingen og LIAF som institusjon, og ser på hvordan formidlingsmålene og den lokale deltakelsen fungerte i praksis. De overordnende spørsmålene jeg stiller er: I hvilken grad ble disse målene oppnådd? Hvilke prinsipper lå til grunn for formidlingsvirksomheten? Skjedde det en forskyvning i maktforholdet mellom institusjonen og lokalbefolkningen og hvordan opplevde LIAF-losene deltakelsen i praksis? For å besvare disse spørsmålene har jeg intervjuet syv personer som hadde en sentral rolle, enten i planleggingen og utformingen, eller gjennomføringen av dette formidlingsprosjektet. Undersøkelsen belyser at det har funnet sted en større diskursiv og pedagogisk vending i samtidskunstfeltet de siste tiårene, som også inkluderer andre typer visningssteder for samtidskunst. I denne vendingen har samtalen fått en sentral plass. I stedet for å tilby en form for ekspertise, er slike praksiser preget av en pågående prosess av dialog, hvor potensial er det som vektlegges, og idéen om et fastsatt mål avvises. James Cliffords begrep om utstillinger som kontaktsoner og perspektiver hentet fra Irit Rogoff, Tony Bennett og Simon Sheikh, blir brukt til å undersøke om det skjedde en forskyvning i maktforholdet mellom institusjonen og publikum. Gjennom kontaktsonebegrepet og en nymuseologisk autoritetskritikk, går det fram at denne formidlingsstrategien har et potensiale for flere læringsmuligheter og et større mangfold i utstillinger, men det viser seg også at et slikt lokalt engasjement kan by på utfordringer. Basert på mine funn er det ikke gjort en generell fortolkning av formidlingsprosjektet, men det viser seg i stedet at det er ulike måter å forstå prosjektet på. |
|---|