Bernd Koberling Naturens maler og maleriets natur : Utvalgte verker perioden ca. 1980-1990

• Main Author: Bekkelund, Geir
• Other Authors: Jan Brockmann
• Format: Master Thesis
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: 2006
• Subjects: VDP::120; Finnes; Omgang; Sene; Nordkalott*
• Online Access: http://hdl.handle.net/10852/24635; http://urn.nb.no/URN:NBN:no-13740

Sammendrag Oppgavens tema er utvalgte verker av den tyske maleren Bernd Koberling (1938-) perioden ca. 1980-1990. Koberling er i dag en av Tysklands ledende kunstnere og en fornyer av landskapsmaleriet. Som ung kunststudent ved Berlin Hochschule für Bildende Künste på slutten av femtitallet legger Koberling ut på sin første reise til det nordlige Sverige. Her støter han på en i høy grad «intakt» natur bestående av store skogsområder, elver og innsjøer, som gjorde et skjellsettende inntrykk på ham. Denne naturen vil han komme til å oppsøke på nytt og nytt, og det er ingen overdrivelse å si at Nordkalottens natur fikk en utløsende virkning på Koberlings beslutning om å bli landskapsmaler. Selv om han også har malt motiver fra Skottland og Irland, så forblir den nordiske naturen en avgjørende ledesnor for det kunstneriske arbeidet. Siden sent 1970-tall har østkysten av Island vært hans faste tilholdssted. Å forholde seg til naturen på den måten Koberling gjør er ikke uproblematisk. Han uttrykker en identitet med naturen som de aller fleste av oss verken vil finne mulig eller ønskelig. Han kan også meget lett beskyldes for å hoppe bukk over realitetene og havne i et luksuspreget eller elitært syn på naturen, for så vidt det ikke er de opplagte resultatene av de ødeleggelsene vi har påført naturen som er kunstnerens tema, men langt mer det intime eller nære forholdet til naturen. Veien til å oppnå denne nærheten har imidlertid vært lang og til dels brokete. Fra de tidlige «Hütten»- (eg. samiske kåter) og «Angler»(sportsfisker)-seriene, der han med ironi påberoper seg en «Sonderromantikk» («Særromantikk»), beveger han seg via sine «Überspannungen»- («Overspennings»)-serier henimot det sene sytti- og fremfor alt åttitallets monumentale og sterkt flytende malestil. Oppgaven søker å spore denne utviklingen gjennom utstrakt bruk av billedeksempler som er egnet til å kaste lys over verkenes historiske kontekst, så vel som å kaste et mer spesifikt nordisk sideblikk på enkeltbilder. Dernest, når det gjelder Koberlings åttitallsmaleri, er det oppgavens målsetting å gå tettere innpå et fåtall representative bilder. Dette er oppgavens hoveddel. Så vidt meg bekjent finnes det pr. i dag få, eller ingen omfattende analyser av enkeltverker av kunstneren. Dette forholdet forsøker oppgaven å gjære noe med gjennom å sette billedtolkningen i sentrum. Selve analysedelen består av i alt tre bilder, som blir tolket i lys av et bredt spekter av samtidskunst. I tillegg blir verkene satt inn i en mer omfattende ramme av især romantisk og romantisk orientert kunst og kunstforståelse. Dermed faller oppgaven i to hoveddeler: En biografisk del der det blir gjort rede for kunstnerens utvikling, og en uttalt hermeneutisk del hvor trådene blir forsøkt samlet til et litt mer omfattende perspektiv. Analysearbeidet er ment å vise at vi her har å gjøre med en sterkt romantisk kunstner, som på ulike måter søker å berede grunnen for andre og nye måter å forholde seg til naturen på. Kunstnerens nære omgang med naturen, hans sterke vektlegging av selve naturerfaringens ulike aspekter må kunne betegnes som eksistensielt romantisk. I trang kunsthistorisk forstand tilhører Koberling førstegenerasjon av de såkalte nyfigurative innenfor tysk etterkrigskunst, og må sammen med f. eks. Karl Horst Hödicke regnes blant de betydelige forløperne for det senere «Heftige»- eller «Wilde Malerei», som gjør seg så sterkt gjeldende på slutten av sytti- og tidlig åttitall. Det paradoksale med det nyfigurative maleriet er imidlertid at det i høy grad har sitt utgangspunkt innenfor internasjonal abstrakt kunst, og da især innenfor amerikansk abstrakt ekspresjonisme, men også en rekke andre stilretninger gjør seg påviselig gjeldende. En bitter hjemlig debatt, en «Kulturkampf» mellom tilhengere versus motstandere av abstrakt eller figurativ kunst er også en del av dette bildet, og en debatt som på underfundig vis vinner fornyet styrke under åttitallets gjennomgang av tysk kunst i lys av en postmoderne forståelsesramme. Koberlings maleri er egnet til å belyse flere av disse aspektene. F. eks. gjør kunstneren bruk av både «hard edge» og opkunstens virkemidler, som på en svært personlig måte tilpasses et landskapsmaleri hvor motsetningene mellom figurativt og abstrakt etter hvert nærmest løser seg opp i atmosfære og lys. Dersom det er en lærdom å trekke av dette maleriet, og det gjelder for store deler av nyfigurativ kunst, så er det at dikotomien figurativ/abstrakt ikke lengre er holdbar. Koberlings åttitallsmaleri, som i mye kan oppfattes som en syntese av tidligere utviklingsforløp hos kunstneren, viser dette med all tydelighet. De store åttitallsseriene er åpent figurative, malestilen derimot henter betydelige impulser fra amerikansk abstrakt ekspresjonisme og relaterte uttrykk som fargefeltsmaleri, men også tyske informelle malere som Emil Schumacher er anvendelige som referanser for et maleri som i stilistisk henseende søker å sprenge rammer. Koberlings bilder er parallellt en undersøkelse av naturen som bilde og bildet som natur.