Fortsatt liv i bjørnen? : norske myndigheters syn på Sovjetunionen/Russland i et sikkerhetspolitisk perspektiv i perioden 1985-2001

• Main Author: Myrstuen, Gulbrand
• Other Authors: Rolf Tamnes
• Format: Master Thesis
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: 2007
• Subjects: VDP::070; Bak; Bjørnen; Føre; Russland; Kolahalvøya
• Online Access: http://hdl.handle.net/10852/23639; http://urn.nb.no/URN:NBN:no-15815

Emnet for denne oppgaven er norske myndigheters syn på Sovjetunionen/Russland i et sikkerhetspolitisk perspektiv i perioden 1985-2001. I oppgaven har jeg formulert to problemstillinger. Hovedproblemstillingen vil være å belyse hvordan norske myndigheter vurderte de ulike sikkerhetspolitiske truslene fra Sovjetunionen/Russland i perioden 1985-2001. Oppgaven konsentrerer seg om den militære trusselen, uavklarte grense- og ressursspørsmål, politisk og økonomisk ustabilitet og miljøtrusler. Det var særlig den militære trusselen som opptok de norske myndighetene, spesielt under den kalde krigen. Bakgrunnen for det var det generelle spenningsforholdet mellom øst og vest og særlig den militære rivaliseringen mellom Warszawapakten og NATO. I det norske tilfellet kom det til et særlig hensyn, nemlig naboskapet til Sovjetunionen og nærheten til militærbasene på Kolahalvøya. Styrkeoppbyggingen i nordområdene hadde ført til at Kolahalvøya ble et av de mest militariserte områdene i verden. Dette skapte en militær ubalanse i nordområdene. For norske myndigheter var det særlig den sjømilitære kapasiteten som skapte bekymringer. De norske reaksjonsmønstrene på den militære trusselen var preget av både avskrekking og beroligelse. Formålet med avskrekking gikk ut på å forhindre et sovjetisk angrep på Norge, og bygde på nasjonale tiltak og alliert støtte. For norske myndigheter var det samtidig viktig å berolige Sovjetunionen og søke å sikre lavspenning i nordområdene. Beroligelsesfaktoren kom fremfor alt til uttrykk i de norske selvpålagte restriksjonene. Det asymmetriske styrkeforholdet mellom Norge og Sovjetunionen fikk også betydning for de uløste grense- og ressursspørsmålene i den forstand at norske myndigheter fryktet for å bli satt under press fra sovjetiske myndigheter om disse stridsspørsmålene. Etter den kalde krigen fikk de ikke-militære truslene en mye viktigere plass i norsk sikkerhetspolitikk. Den ustabile politiske og økonomiske situasjonen i Russland resulterte i dype oppløsningstendenser. Norske myndigheter var tidvis urolige for at de vanskelige forholdene kunne føre til borgerkrigslignende tilstander hvor militære styrker kunne bli satt inn for å hindre at Russland gikk i oppløsning. Den militære dimensjonen i de russiske nordområdene ble nå vurdert i sammenheng med landets ustabile utvikling. I tillegg fikk også miljøtruslene stor oppmerksomhet i de norske trusselvurderingene. Den militære kapasiteten i de russiske nordområdene forble et viktig element i norske trusselvurderinger også etter den kalde krigen. For Russland var nordområdet av militærstrategisk betydning, blant annet på grunn av strategiske ubåter og kjernefysiske våpen. Dette bidro til at det såkalte dimensjonsproblemet eller den maktpolitiske asymmetri i nord vedvarte som problem, om enn ikke like påtrengende som under den kalde krigen. Avslutningen av den kalde krigen åpnet samtidig for et tettere samkvem mellom Norge og Russland. Dette er utgangspunktet for den andre problemstillingen: I hvilken grad kan de norske motivene bak opprettelsen av Barentssamarbeidet og andre samarbeidsbestrebelser sies å ha vært sikkerhetspolitiske? Under den kalde krigen hadde Norge vært skeptisk til å delta i samarbeidsordninger med Sovjetunionen. Problemstillingen vil derfor være å belyse hvorfor norske myndigheter valgte å revidere sin nordområdepolitikk etter den kalde krigen.