Luftforsvarets hjørnesteiner : Norge og Natos infrastrukturprogram 1950-57

• Main Author: Vengstad, Kjetil
• Other Authors: Rolf Tamnes
• Format: Master Thesis
• Language: Norwegian Bokmål
• Published: 2006
• Subjects: VDP::070; Andøya; Bak; Bardufoss; Bodø; Rygge; Torp; Ørland; Nord-Norge
• Online Access: http://hdl.handle.net/10852/23535; http://urn.nb.no/URN:NBN:no-13416

Temaet for denne oppgaven er Norge og Natos infrastrukturprogram i perioden 1950-57. Infrastrukturprogrammet innebar at Natos medlemsland i fellesskap finansierte en rekke ulike militære anlegg i Vest-Europa. I den aktuelle perioden ble særlig flyplasser bygget ut gjennom programmet, men også andre typer anlegg ble finansiert av alliansen. Både hovedkvarterer, oljeledninger, radarinstallasjoner og marineprosjekter ble inkludert i programmet. Jeg har i denne oppgaven konsentrert meg om flyplassene som ble bygget ut i Norge.1950-tallet representerte Luftforsvarets gullalder – særlig stor vekt ble tillagt denne forsvarsgrenen. Dette hang sammen med den avgjørende betydning offensiv luftmakt hadde hatt under andre verdenskrig, men spesielt luftstridskreftenes sentrale rolle i atomoffensiven. Særlig tre problemstillinger har vært sentrale for utformingen av oppgaven. For det første har jeg ønsket å se på hvilket strategisk rasjonale som lå bak utbyggingen av de ulike flyplassene som ble bygget ut i årene 1950-57 i Norge. Siden flyplassene ble finansiert av alliansen i fellesskap, har det vært naturlig å se på både norske myndigheters og Natos preferanser. Hvilken funksjon skulle de ulike flyplassene fylle i det norske forsvaret, og hvilken rolle var de tiltenkt i Natos overordnete forsvarsplaner. Dernest har jeg sett på Nato-myndighetenes rolle som bremseklosser eller drivkrefter i forbindelse med infrastrukturutbygging i Norge. Dette hang nøye sammen med flyplassenes funksjon i Natos forsvarsplaner. Hvor norske flyplasser kunne bidra til alliansens samlede forsvar, var det også enklere for norske myndigheter å få tildelt midler til flyplassutbygging. Hvor flyplassutbyggingen i hovedsak var tuftet på en rolle i det norske forsvaret alene, var det langt vanskeligere for Norge å få gjennomslag i alliansen. For det tredje ønsket jeg å se på den geografiske fordelingen av flyplassprosjektene, og hvordan denne utviklet seg gjennom perioden. Umiddelbart etter Norges innlemmelse i infrastrukturprogrammet lå det definitive tyngdepunktet i Sør- og Sørøst-Norge. Denne landsdelen ble antatt å ligge mest utsatt til, og ble også prioritert fordi statsadministrasjonen var plassert i Oslo, fordi befolkningstettheten var størst i og rundt hovedstaden og på grunn av at landets verdiskapning var høyest i dette området. Etter hvert ble imidlertid oppmerksomheten rettet mot Nord-Norge. Dette hang sammen med en stadig økende norsk oppmerksomhet mot den sikkerhetspolitiske trussel det militære tomrommet i Nord-Norge innebar. Spesielt viktig var det imidlertid at alliansen etter hvert ble interessert i bruk av baser i denne landsdelen. Her var særlig Natos Atlanterhavskommando en pådriver. Alt i alt ble ni flyplasser bygget ut i Norge i perioden 1950-57: Lista, Torp, Rygge, Gardermoen, Flesland, Ørland, Bodø, Andøya og Bardufoss. Sammen med den amerikanske våpenhjelpen, hvor Norge ble tilført en rekke moderne jagerfly, var derfor infrastrukturprogrammet av avgjørende betydning for oppbyggingen av et slagkraftig norsk luftforsvar.